MATPRAT: – At mange restauranter ikke setter pris på barn, har jo vært tydelig i mange år. Det er bare å se på de såkalte «barnemenyene», skriver Dagfinn Nordbø.
MATPRAT: – At mange restauranter ikke setter pris på barn, har jo vært tydelig i mange år. Det er bare å se på de såkalte «barnemenyene», skriver Dagfinn Nordbø. Foto: Matland, Randi

Ikke bare barn som bør forbys adgang på restaurant!

MENINGER

Tyskerne viser vei – nok en gang.

debatt
Publisert:

DAGFINN NORDBØ, forfatter og satiriker

Det er med stor glede jeg registrerer at en tysk restaurant har forbudt barn. At mange restauranter ikke setter pris på barn, har jo vært tydelig i mange år. Det er bare å se på de såkalte «barnemenyene», som utelukkende består av burger, pølser og pommes frites. Man har med det utvalget i det stille prøvd å kverke barn ved hjelp av kostholdet, men det går naturligvis altfor sakte.

Tyskland viser altså vei nok en gang, ved å si at nein, her vil vi ikke ha drittunger kravlende omkring. Restauranter har jo mer enn nok plager med de voksne gjestene, som forulemper de kvinnelige ansatte, sender ut vin av toppkvalitet gjentatte ganger, har fjorten innbilte allergier og intoleranser, og bruker halve besøket til å fotografere maten. Deretter går de på toalettet der de med vilje pisser grundig utenfor, og forlater stedet uten å gi en krone i tips.

Men man må for all del ikke stoppe der. Det er mange flere grupper som ikke har noe som helst på en restaurant å gjøre. Ta for eksempel gamlinger. Ikke ser de, og ikke hører de. Ganske stygge er de også. Menyen klarer de ikke å lese fordi den står i 8 punkt helvetica. De kommer ramlende inn med krykker og rullestoler. De skal ha dagens fordi den er billigst, og drikker vann til. Forrett eller dessert er aldri aktuelt, og de forlanger påfyll på kaffen. Når regningen kommer bruker de aldri kort, men insisterer på å betale cash med en seddel så stor at betjeningen må gå i banken for å veksle den, eventuelt sjekke plastboksen på bakrommet som inneholder den svarte omsetningen. Det burde derfor være aldersgrense på restaurant, ikke bare nedad, men oppad også. Alle over 55 bør nektes adgang. Folk begynner jo uansett å pensjonere seg da, og hvem vil egentlig ha en gnukk minstepensjonist inn døra på restauranten sin?

Mens vi snakker om gamlinger, bør vi også ta med de såkalt funksjonshemmede. De er jo like ille som gamlinger og barn tilsammen. Krever en masse ekstraservice, for eksempel må man kanskje flytte en stol, og vanlige toaletter er ikke bra nok. Nei, de skal ha sin egen, med alle de omkostninger det fører med seg.

Så må man selvsagt ikke glemme ungdommen. Et mystisk, distrahert folkeferd som sitter med nesa i mobilen konstant. Noen er på såkalt date, og oppfører seg så forknytt at de ikke aner hva de skal spise eller drikke, og dermed hindrer de effektiv omsetning og trafikkflyten i lokalet. Andre er forelsket og er mest interessert i å spise hverandre, til sjenanse for absolutt alle, som selvsagt husker hvordan det var å være forelsket men nå, av en eller annen grunn, synes det er direkte motbydelig å se på.

Så er det alenegåerne. De er ofte i tredveårene, og setter seg ofte inntil bord med to eller flere gjester, og siden de selv ikke har noe liv, setter de seg så til å spionere på nabobordene. De gjengir deretter samtalene fra de andre bordene på Twitter og Facebook, med syrlige bemerkninger og personkarakteristikker.

Til slutt må vi ta med guttegjengene. Her er det snakk om gutter fra 20 til 75 år. Omsetningsmessig er det ikke noe å si på dem, fordi de vanligvis bestiller og drikker så mye øl at tønnene må utskiftes flere ganger i løpet av kvelden. Problemet er lydnivået, som etter en times tid er så heftig at gamlingene på bordet ved siden av skrur ned effekten på høreapparatene sine til null. Når så kelneren kommer med regningen på 203 kroner hører de absolutt ingenting, men finner til slutt fram tusenlappen sin likevel.

Av dette forstår leseren naturligvis det opplagte: Ingen bør ha adgang på restaurant. Alle restauranter bør derfor slutte å ta i mot gjester, og gå helt over til å levere take-away, som kan leveres året rundt av grovt underbetalte sykkelbud. Dermed sparer man alle kostnader til serveringspersonale, millioner av mennesker slipper å ha noe med andre mennesker å gjøre, og samfunnet vil bli betydelig lettere å leve i.

Her kan du lese mer om