HUNDELOVEN: – Hundeloven skiller heller ikke på hvilken type skade hunden har forårsaket eller hvor alvorlig skaden er, skriver kronikkforfatteren. NB! ILLUSTRASJONSBILDE
HUNDELOVEN: – Hundeloven skiller heller ikke på hvilken type skade hunden har forårsaket eller hvor alvorlig skaden er, skriver kronikkforfatteren. NB! ILLUSTRASJONSBILDE Foto:

Hundeavlivning på 1-2-3

MENINGER

Se for deg et liv der du blir dømt ut fra hvordan du ser ut og hva du er i stand til å gjøre.

debatt
Publisert: Oppdatert: 10.10.17 16:15

JUNE ALFHEIM EINEN, saksbehandler i Jussformidlingen

Du er eksempelvis en kraftig og muskuløs person, som kan se litt sint ut frem til du begynner å prate med en fremmed på bussen om alt mellom himmel og jord. Tenk at den ene gangen du blir sint eller redd og gjør noe på impuls som skader en annen, skal dette være avgjørende for din rett til å leve. Du har én sjanse, og dersom du ikke klarer å benytte denne sjansen, er det synd for deg.

Dette er slik livet til en hund i Norge kan virke per i dag. Selv om et hundeliv ikke kan anses å ha den samme verdien som et menneskeliv, gir dette et bilde av hvordan rettssikkerheten til hunder og hundeeiere er per dags dato. Jussformidlingen mener at dette bør forbedres.

Hundeloven gir politiet mulighet til å vedta om hunder som har angrepet eller skadet et menneske skal avlives, så fremt dette ikke er et uforholdsmessig tiltak. Du tenker kanskje at dette høres rimelig og greit ut, siden hunden faktisk har angrepet en person. Spørsmålet er om det virker like greit når man tar en nærmere kikk på lovreglene, og hvordan de fungerer i praksis.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Problemene starter alt når politiet skal fatte et vedtak om avlivning. Hundeloven oppstiller ingen krav om en sakkyndig vurdering av hundens lynne før man fatter vedtaket. Ved utarbeidelsen av lovreglene ble det vist til at reglene måtte være «praktisk håndterbare for politiet i en travel hverdag». Dette innebærer at politiet kan vedta avlivning, kun basert på anmeldelsen til fornærmede. Da avlivning er en streng straff, er Jussformidlingen av den oppfatning at en ved en slik avgjørelse bør ta stilling til ulike faktorer, ikke bare fornærmedes forklaring. Det bør foreligge klarere og tydeligere retningslinjer for hva som skal ilegges vekt, hvorav uttalelse fra en sakkyndig vil være relevant. En sakkyndig vurdering kan få frem om hunden er farlig og burde avlives, men etter dagens rettstilstand er ikke det et krav om dette, ut fra praktiske hensyn.

Ifølge hundeloven skal det ved vurderingen om avlivning særlig legges vekt på utrygghetsfølelsen hunden og hundeholdet kan antas å medføre i fremtiden. En følelse kan vanskelig bevises eller motbevises med faktiske forhold, og det vil være lett for fornærmede eller andre å si at de føler seg utrygge på hunden uten at det nødvendigvis er gode grunner til det. Det er hundeeierne som må bevise sin uskyld i saker hvor hunden er dømt til avlivning, noe som innebærer at all tvil kommer den fornærmede til gode. Når det da holder at fornærmede hevder en subjektiv utrygghetsfølelse, gir dette et svært uforutsigbart rettsvern for hunder og hundeeiere, og det blir vanskelig å vinne frem.

Når utrygghetsfølelse skal vektlegges i vurderingen, er det naturlig at domstolene vektlegger hunders rase og størrelse, da større hunder kan skremme folk i større grad enn de mindre. Dette vil likevel medføre en ulik praksis, og forskjellsbehandling av hunder. Dersom en hund er skyld i en skade og viser lynne til at den er farlig, er det klart at den burde avlives. Hundens rase og størrelse burde likevel ikke være avgjørende, men heller om hunden faktisk er farlig og hva slags skade den har påført, samt om den har vist slike tendenser tidligere. Slik lovverket er i dag, er det ikke dette som er praksis.

Hundeloven skiller heller ikke på hvilken type skade hunden har forårsaket eller hvor alvorlig skaden er. Det er nok at noen er skadet; en rift på fem centimeter eller et sår som må sys og opereres gjentatte ganger går ut på det samme. I praksis er loven altså slik at dersom hunden har skadet noen, kan den avlives. Når mennesker dømmes for et lovbrudd i Norge, blir man dømt ut fra hvor alvorlig bruddet er, og hvilken type lovbrudd det dreier seg om. Hvorfor er ikke dette det samme for hunder?

Mange av hundesakene man leser om i media viser at utfallet i en dom kan variere sterkt og at utfallet kan virke tilfeldig. I Bamse-saken fra 2013 vedtok politiet avlivning når en tann eller klo hadde påført et risp på armen til en mann. Politihunden Pelle, som samme år bet av en del av skulderen til et barn, ble også bestemt avlivet. I begge sakene ble resultatet til slutt likevel omplassering, selv om skadene var svært forskjellige.

Høres hundeloven fremdeles rimelig og grei ut?

Se også: Geir Marring fra Oslo hundeskole tipser om hvilken hund du bør velge:

Her kan du lese mer om