Regjeringen er som et ulykkelig ekteskap

Arbeiderpartiet og Senterpartiet befinner seg i en ulykksalig tosomhet.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

FREDRIK MELLEM, styremedlem i Oslo Arbeiderparti

Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støres regjering vil aldri klare å levere så mye samfunnsnostalgisk reverseringspolitikk som vil være nødvendig for at Senterpartiets medlemmer og velgere skal bli tilfredse.

Samtidig må regjeringen likevel levere såpass mye slik politikk til at Arbeiderpartiet ikke lenger klarer å fremstå som det fremoverlente moderne styringspartiet som våre velgere og medlemmer både krever og med rette forventer.

Her har vi altså en tap-tap-situasjon. Det må to parter til for at et ekteskap skal kunne vedvare. Det er derimot tilstrekkelig at én av partene konkluderer med at det er på tide å gå videre hver for seg. Jeg håper derfor at minst én av partene i dette ekteskapet snart kommer til denne erkjennelsen.

Da SV var med i regjeringen Stoltenberg II var det av minst to årsaker en annen historie. For det første hadde den koalisjonen et flertall bak seg i Stortinget. Den kunne derfor ordne kompromissene på bakrommet og påregne at det ville være flertall for regjeringens politikk i Stortinget, uten altfor mye eller langvarig offentlig støy. Selv det var krevende nok.

For det andre kunne et «yngre», mer urbant og i alle fall noe mer fremtidsorientert SV balansere ut de mest reaksjonære og konservative sidene ved Senterpartiet.

Alt i alt en mer kledelig koalisjon for Arbeiderpartiet å befinne seg i. Arbeiderpartiets standpunkt var ofte det eneste mulige kompromisset. Andre ganger ble kompromissene til i en smeltedigel mellom de tre.

I den nåværende koalisjonen ser det ut til at partiene har fordelt flere blanke seire. Det ser – mildest talt – ikke ut til å fungere like godt.

Det vedvarende kaoset om kommunesammenslåinger rundt særlig Ålesund og Kristiansand er symboltunge eksempler. De «partistrategene» som fortsatt måtte leve i den villfarelse at dette er problemstillinger som er lokalt avgrenset, står i beste fall foran en bratt læringskurve. I verste fall står de foran en helt flat læringskurve.

Senterpartiets mas om å reversere den overmodne og høyst rasjonelle domstolsreformen er en lignende sak. Disse sakene stiller nå Ap-velgere over det ganske land i vedvarende forlegenhet.

Saker som dette demonstrerer økonomiske prioriteringer og et politisk fokus som er på kollisjonskurs med forventningene til en Ap-ledet regjering. I disse og lignende saker brenner Arbeiderpartiet nå mye av sin politiske kapital.

Det kan kanskje være intuitivt naturlig at de to største partiene fra forrige periodes opposisjon går sammen om en mindretallskoalisjon i denne perioden.

Men som flere av oss advarte om på forhånd: Det er slett ikke sikkert.

Senterpartiet var ikke først og fremst i opposisjon til den forrige regjering. På sett og vis er Senterpartiet primært i en permanent opposisjon til det 21. århundret.

For ikke mange landsmøter siden vedtok partiet som mål at innbyggertallet i alle landets kommuner skulle beholdes akkurat som det da var. Senterpartiet er kort og godt imot at samfunnet forandrer seg. Det er nok betydelig lettere å samarbeide med et slikt parti i opposisjon enn i posisjon.

Særlig når Arbeiderpartiets tradisjon er å si noe sånt som at «vi må holde fast ved målene for samfunnsutviklingen, selv om virkemidlene må være i stadig endring og tilpasses skiftende omstendigheter og nye tiders krav.»

Dette omkvedet har helt siden Gerhardsens dager vært brukt som en slags kort ideologisk presisering av hva sosialdemokrati innebærer.

I så måte er jo Senterpartiet nærmest den rake motsetningen til Arbeiderpartiet. Senterpartiet kunne utmerket gjerne hatt det formulert i sine programmer at «selv om det dessverre ikke er til å unngå at samfunnet over tid vil være noe i endring, så må vi alltid holde fast ved etablerte strukturer og virkemidler.»

Jeg har fått med meg at min partileder er glad i å spille sjakk. Da kjenner han kanskje historien om den sovjetiske stormesteren Boris Spasskij, som etter en skilsmisse sa at «min kone og jeg var som to ulikefargede løpere. Vi møttes aldri.»

Senterpartiet og Arbeiderpartiet treffer hverandre riktignok på noen av feltene på brettet, men det er også mange sentrale felter som tvinger sitatet av Spasskij frem fra hukommelsen.

Disse klare politiske og kulturelle forskjellene mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjør seg naturligvis også gjeldende blant partienes velgere – og det er ikke et forbigående fenomen som man bare kan bestemme seg for å vente ut.

Mye tyder på at mange av Arbeiderpartiets velgere nå orienterer seg etter et annet parti som oppfattes som et ansvarlig og fremoverlent styringsparti.

Videre er mindretallskoalisjoner i utgangspunktet en ganske dårlig idé. Hele poenget med å danne en koalisjon er på den måten å skape et flertall. Det er derfor mindretallskoalisjoner er et relativt sjeldent fenomen. I alle fall i mesteparten av den demokratiske delen av verden.

Det er én ting som blir stadig klarere. Enten må SV inn – eller Senterpartiet ut.