Kommentar

Med falske fjær

Indianerdrakten som karnevalskostyme er en kulturell karikatur. Men det finnes de som er mye verre.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Full hyperventilering på sosiale medier i helgen: Finansminister Siv Jensen hadde lagt ut bilde av seg selv i indianerkostyme på Instagram i forbindelse med en fest i departementet. Reaksjonene spredde seg på Twitter og Facebook. VG kontaktet sametingspresident Aili Keskitalo, som var forferdet og mentedet var smakløst.

– Urfolks kulturer og verdifulle symboler burde ikke brukes som kostymer. Dette henger dessverre igjen fra en slags kolonist-holdning, sa hun til VG.

Men det manglet ikke på motsatte reaksjoner heller. Folk som hevdet at sametingspresidenten var for hårsår og at politisk korrekte holdninger nå rir Norge som en mare. Snart blir vel sjørøverne fornærmet på kaptein Sabeltann også, som en eller annen vittig penn skrev.

Mange av oss er født og oppvokst i tider hvor alt som var sør for Danmark var eksotisk og gangbart for utkledning. Vi ble malt både svarte og gule i ansiktet, iført bastskjørt og trekanthatter og sendt i felten som julebukker for UNICEF. Skulle man være franskmann fikk man alpelue, rødstripet genser, en pariserloff under armen og ble påtegnet en smal snurrebart med eyeliner.

Alle nasjonaliteter hadde sin vennligsinnede karikatur på verdenskartet. Den norske karikaturen så omtrent ut som samegutten reklametegneren Knut Yran hadde designet for hermetikkboksen med Joikakaker.

I dette fargerike og karnevalsaktige Noen-Barn-Er-Brune-fellesskapet var indianerkostymet det politisk korrekte valget. Inntil da hadde indianerne vært tause, til tider noble, men ofte truende skikkelser som truet nybyggerkolonienes kvinner og barn i westernfilmene. Kledde man seg ut som indianer signaliserte at man tok parti for urfolket og mot hele cowboykulturen slik den ble promotert fra USA.

Filmer som «Little Big Man» og «Soldier Blue» på 1960- og 70-tallet forandret Hollywoodfortellingen om hvordan det ville vesten ble temmet. Og da Disney brukte myten om høvdingdatteren Pochahontas som grunnlag for en av sine prinsesseeventyr midt på 1990-tallet, ble det gjort i nær forståelse med amerikanske urfolkorganisasjoner, og med skuespillere med urfolkbakgrunn i de sentrale rollene.

Så hva i all verden er galt med å stille i et Pochahontaskostyme?

De amerikanske urfolksorganisasjonene ser det på en litt annen måte. Selv om skjebnen til de nordamerikanske urfolksnasjonene aldri er blitt formelt klassifisert som folkemord, er de fleste historikere enige om at «indianerpolitikken» i USA på 1800-tallet ligger et sted rundt denne grensen. Massakrer utført av myndighetene, tvangsomplassering av hele stammer og internering i reservater desimerte befolkningstallet til de opprinnelige amerikanerne.

Så fulgte hundre år med ydmykelser i rollen som dum indianer med gebrokkent engelsk i litteraturen og på film. Det er restene av denne karikaturen vi ifører oss, når vi kjøper indiansk karnevalsdrakt.

Argumentet til en rekke urfolksorganisasjoner, som i årevis har bedt folk om å slutte å bruke indianersymbolikken som kostymer, er at det er upassende å bruke symbolikken fra et folk utsatt for folkemord som festlig karnevalskostyme.

Inntil 1940-tallet var den klassiske jødekarikaturen av en svartsmusket kremmer med kroknese og fletter vanlig i de fleste aviser. Etter 2. verdenskrig og Holocaust, var den ikke så festlig lenger, og er heller uvanlig i karnevalssammenheng.

For å illustrere dette siste poenget, hadde jeg egentlig tenkt å vise til at man får ikke kjøpt jødekostyme på de samme stedene hvor man kan kjøpe indianerdrakt til karnevalet.

Men der tok jeg feil, gitt. Et kjapt googlesøk på jødekostyme og Halloween ga en treff på en lang rekke nettsteder som har spesialisert seg på utkledningsdrakter. Alt fra tradisjonelt ortodoks mannlig jøde med fullskjegg og hornbriller til en krysning mellom kosher pølse-i-brød-kostyme og rabbi med kakehatt.

Jeg fant også en jødisk superdrakt for barn med kippah på hodet og Davidstjerne på brystet.

Jeg prøvde også å finne negative jødiske reaksjoner på dette, men det eneste som dukket opp var noen sinte artikler om en nettbutikk som solgte Hitler-habitt til Halloween.

Og det er noe ganske annet enn å stille som rabbi eller indianerprinsesse.

Det er ikke norske, middelaldrende menn som meg som skal diktere hva andre grupper skal ta seg nær av (selv om man kan få inntrykk av det i mange norske Facebook-diskusjoner).

Men i hele den postmodernistiske, multikulturelle smeltedigelen som den globale popkulturen har smeltet sammen til, blander en rekke religiøse og kulturelle symboler seg sammen til en masse som ikke alltid er helt i pakt med hver enkelt gruppes historie, myter og helligdom.

Da kan det være fruktbart å skille mellom hva som er ondsinnet intensjon, og hva som bare er ment som harmløs moro, før man lar seg fornærme.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder