KLIMASTREIK: – De leker ikke bekymret, den generasjonen vi ser reise seg nå. Deres bekymring for klimaendringene er like reelle som frykten for atomkrig, ozonlaget og sur nedbør var for oss, skriver Beate Nossum.

Debatt

Ungdommens råskap

Skolestreiken er starten på et generasjonsopprør mot «business as usual».

BEATE NOSSUM, mor til tre skulkere og leder i Fo°tprint

Det går en vekkelse gjennom generasjonen som med raske steg kommer bak oss. De har ikke den tilkjempede tålmodigheten som preger flertallet av oss som nå fyller femti. Der vi talte noen få svartkledde som mobiliserte i enkeltsaker, stormer dagens ungdommer fram i alle farger og avskygninger. En massiv bølge av frustrasjon verden over. Ikke siden 68-erne har ungdom klart kunststykket å samles i én protest mot et helt system.

les også

VG MENER: Finn noen andre å hakke på

Det er ikke krig som har trigget dette generasjonsopprøret, men klimakampen. Skolestreiken er en global oppstandelse fra en generasjon som kan like mye om klimaendringene som oss, og som ikke fatter hvordan vi kan vite det vi vet - uten å foreta oss mer enn det vi gjør.

Jeg har tre barn som skulker og streiker i dag. Tvilling-jenter på 13 og en sønn på 14 år. Ikke mer enn gjennomsnittlig opptatt av klima og miljø, vil jeg hevde. Likevel er det mange år siden jeg hørte fra baksetet: «Mor, hvordan kan du som er opptatt av miljøet kjøre rundt i en bil som eksoser så mye?». Nå har vi en liten elbil og jeg nøyer meg med å leie en SUV når det trengs. Men i vinter smalt det igjen: «Til å jobbe med klima og miljø, er du skikkelig dårlig når det kommer til plast og kjøtt.» Sant nok. Så nå spiser vi rødt kjøtt knapt en gang i uka hjemme hos oss. Og jeg må innrømme: Til tross for at jeg anser seg meg som langt over gjennomsnittet opptatt av klimasaken, er det lite som har satt rævva i gir hjemme i stua som de helt rettmessige beskyldningene om dobbeltmoral fra barna.

les også

Nektes gyldig klima-fravær

For de leker ikke bekymret, den generasjonen vi ser reise seg nå. Deres bekymring for klimaendringene er like reelle som frykten for atomkrig, ozonlaget og sur nedbør var for oss. Den store forskjellen er at politikerne vi vokste opp med tok problemene på alvor.

De som styrte landet delte uroen. De tok tak i de store spørsmålene. Argumenterte for nedrustning, stanset sur nedbør og reddet ozonlaget. De store spørsmål, de som omhandlet vår eksistens, var vel ivaretatt. Enten det var Kåre eller Gro, Reagan eller Gorbatsjov, som ledet an.

Slik er det ikke i dag. Trump vil ha kull og Putin Krim. Her hjemme har Høyre og Ap overlatt til fløypartiene å snakke om elefanten på sokkelen. For det er lett å være enig om prinsippene i klimapolitikken, så lenge oljepolitikken ikke blandes inn i debatten. Noe begge styringspartiene ser det som sin oppgave å sørge for. Aps energipolitiske talsperson Espen Barth Eide gjorde et spedt forsøk på å koble de to, men ble kneblet før han hadde fått sagt «leterefusjonsordn...». På borgerlig side holder Høyre kjeft og stø kurs mot 3,5 graders oppvarming i kjølvannet fra Frps aggressive konsesjonsraid på sokkelen.

les også

Nektes gyldig klima-fravær

Skolestreiken er starten på et generasjonsopprør mot «business as usual». For Norges vedkommende – en kraftfull advarsel mot å tro at dagens oljepolitikk ikke står for fall. Morgendagens velgere sier tydelig sitt om det kunstige skillet mellom klimapolitikken og oljepolitikken når de nå streiker. Hovedparolen handler ikke om at «muttern spiser kjøtt», men at Norge tar opp olje som om ingenting har hendt. Det er ikke min dobbeltmoral, men beslutningstakernes som er gjennomskuet.

Derfor må vi forvente at engasjementet flytter debatten. Ungdommens råskap vil endre den politiske stemningen, slik andre generasjoner har lyktes med før dem. Spørsmålet er ikke om det skjer, men hvor raskt – og hvilke politikere som renner ut med oljen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder