UTEN RETNING? – Aps og Støres utfordring er at innvandrings- og distriktspolitikken ikke virker forankret i et politisk verdigrunnlag, skriver kronikkforfatteren.
UTEN RETNING? – Aps og Støres utfordring er at innvandrings- og distriktspolitikken ikke virker forankret i et politisk verdigrunnlag, skriver kronikkforfatteren. Foto: Cicilie S. Andersen

Arbeiderpartiet 2.0

MENINGER

For at Arbeiderpartiet versjon 2.0 skal kunne bli et troverdig alternativ i norsk politikk, må avgjørende elementer fra partiets historie inkorporeres i nye tolkninger og varianter. Det handler om solidaritet og fellesskap.

debatt
Publisert:

HILDE GUNN SLOTTEMO, professor i historie, Nord Universitet, spaltist i VG

Arbeiderpartiet sliter for tida. På enkelte meningsmålinger har det vært nede på 20 prosent. Det er så lavt at Torbjørn Jaglands magiske grense på 36,9 må fortone seg som en drøm for partiledelsen. Interne konflikter har ikke gjort situasjonen bedre. #Metoo, Acer og lederstrid har nesten revet partiet i filler. I et forsøk på å se framover har partiledelsen satt ned arbeidsgrupper som skal meisle ut ny politikk for framtida, blant annet med fokus på distriktspolitikk og innvandring. Kan kunnskap om fortida brukes i dette arbeidet? Her er noen velmente, historiefaglige råd fra sidelinja.

Partiet mangler i dag en felles identitet, noe som samler på tvers av interne uenigheter og interessemotsetninger. Identitet skapes ved å forme en opplevelse av fellesskap. Det kan skje ved å peke på ei felles fortid og noen fortidige, kollektive erfaringer. For at Ap versjon 2.0 skal kunne bli troverdig, må elementer fra dets historie inkorporeres i nye tolkninger og varianter.

Hva er det i Arbeiderpartiets fortid som kan fungere som grunnlag for et nytt og modernisert sosialdemokrati? Partiets viktigste ideologiske utgangspunkt er fellesskap og solidaritet. Tanken om at en står sterkere hvis en står samlet, har vært et grunnprinsipp for partiet. Fra starten var dets hovedoppgave å gjøre arbeidere og småkårsfolk økonomisk og politisk frigjort og likestilt med andre samfunnsklasser. For å lykkes med det måtte folk stå sammen, side om side.

I første omgang hadde solidariteten en klassedimensjon. Det var de hierarkiske, sosioøkonomiske og eiendomsbaserte forskjellene som var problemet. Senere – i etterkant av kriseforliket med Bondepartiet i 1935 – ble en stedlig dimensjon tydeligere. «By og land, hand og hand» ble slagordet. Det anstrengte forholdet mellom Ap og Bondepartiet ble myket opp. Overenskomsten mellom partene ga et klassekompromiss som bidro til å skape samarbeid mellom tidligere motstandere. I denne prosessen utviklet det seg en bevissthet om at hierarkier, privilegier og sosiale forskjeller også har en romlig dimensjon. Ap ble et bygdeparti, opptatt av småkårsfolk over hele landet. Senere har Aps distriktspolitikk blitt mer utydelig.

I praksis fungerte ikke alltid hverdagen i tråd med ideologien. For mange på grasrota var solidariteten først og fremst rettet mot egne kollegaer, venner og familie. Det var dem en følte et fellesskap med. Det lille, politisk bevisste ledersjiktet i arbeiderbevegelsen hadde imidlertid større ambisjoner. For dem var solidariteten ikke bare lokal og nasjonal, men i perioder også global.

I etterkrigstida – i partiets storhetstid – utviklet Ap seg til å bli et statsadministrativt, byråkratisk parti med ambisjon om å bygge landet, også nå basert på sterke likhetsnormer. Men etter hvert gjorde kanskje ansvarligheten og den pragmatiske styringa at den ideologiske forankringa ble svakere og mindre tydelig? I de siste årene er i alle fall Aps ideologiske fundament blitt tonet ned og er blitt temmelig usynlig.

Hvordan er dette relevant i dag? Dagens Ap trenger å kommunisere sitt verdigrunnlag tydeligere. Solidaritet og fellesskap er begreper som må gis nytt innhold. Hvem skal norske sosialdemokrater være solidariske med, og på hvilke måter? Det må være de viktigste spørsmålene for dagens partiledelse.

Hva den nye solidariteten skal innebære i praktisk politikk, er ikke et historiefaglig spørsmål, men et politisk valg. Hvis solidaritetsideologien skal moderniseres til en 2.0-versjon, er det imidlertid ikke vanskelig å finne mennesker som kan inkluderes i et stort «vi». Som i fortida bør det være ei kobling mellom sted, sosial likhet og solidaritet. I så måte er nettopp innvandring et viktig tema for partiets arbeid. Da kan solidaritet som ideologisk prinsipp løftes opp på et internasjonalt nivå. Følgene av krig, klimakatastrofe og konflikter finnes globalt. De skyldes delvis den rike verdens handlinger. Ap kan fronte en solidaritet med mennesker på flukt fra det.

Aps nye innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkhani, har allerede uttalt seg flere ganger om temaet innvandring, selv før den nedsatte arbeidsgruppa har rukket å behandle det. Ap skal ha en streng, rettferdig og human innvandringspolitikk, hamret han fast i radioens Dagsnytt 18 i februar. Likheten med Fremskrittspartiets retorikk var påtakelig. Det ga ikke assosiasjoner til solidaritet, akkurat. I stedet minnet det om et strategisk grep for å hindre velgerflukt til høyre.

Her er vi ved kjernen av det som er Aps utfordring: at de to temaområdene innvandring og distriktspolitikk ikke virker forankret i et politisk verdigrunnlag. I stedet framstår det som strategiske grep for å hindre avskalling og velgerflukt. Politikken ser ut til å være trigget av andre partiers framvekst. Senterpartiet og Frp appellerer til Aps velgergrupper på disse to områdene. Sps sterke vekst har gjort at sentrum-periferi-problematikken er blitt løftet opp som politikkområde, mens Frps eierforhold til innvandringspolitikken har gjort dette til et viktig felt for Ap.

Valget av de to temaene kan altså oppfattes som et resultat av konkurranse om velgerne, utformet for å sikre oppslutning og posisjoner. Kanskje er det her Ap-ledelsen går seg vill? Når politikken framstår som strategisk og opportunistisk, virker den ikke troverdig. Et tydelig verdigrunnlag skaper imidlertid tillit. Det gjør det også mulig å argumentere for vanskelige standpunkter med en viss troverdighet. Det gir styrke til å ta upopulære valg uten å bli oppfattet som vinglete. Politiske partier gjør strategiske vurderinger hele tida, men når det ideologiske fundamentet mangler, blir taktikkeriet skrikende tydelig og virkningsløst. Her står Ap nå.

I stedet for å kopiere andres politikk og retorikk av taktiske grunner, må Ap altså meisle ut en politikk basert på grunnleggende ideologiske prinsipper. Skjeler det til sin historie, er solidaritet og fellesskap sentralt. De aspektene ivaretas ikke tilstrekkelig av Frp eller Sp. Her ligger ansatsen til en type lederskap Støre og resten av Ap-ledelsen kan ta, med partiets historie som utgangspunkt.

Her kan du lese mer om