FASES UT: – Få har varme følelser for pelsdyrnæringen, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB Scanpix

Debatt

Med pelsen på knaggen

Med Venstre i regjering skal pelskåpen henges vekk for godt. Det går som det må gå med en næring få av oss har varme følelser for.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

YNGVE EKERN, forfatter og matskribent

Yngve Ekern.

Pelsdyr blir forbudt, og de som driver med det må nedlegge innen 2025. Høyre og Frp har nå måttet svelge kameler for å få Venstre med i regjering. Ledelsen i Frp medgir etter forhandlingene om regjeringsplattform på Jeløya sist uke at nedlegging av pelsdyrnæringen var særlig tungt fordøyelig.

Men avgjørelsen glir nok glatt ned for de fleste av oss, enten vi har deltatt i de siste årenes fakkeltog mot pels eller bare synes tiden liksom har løpt fra praksisen med å holde ville dyr i bur.

Bak den politiske enigheten om at oppdrettet skal styres mot avvikling i løpet av syv år ligger en dramatisk og spennende næringshistorie. Norsk pelsdyroppdrett har vært en tykkhudet bransje frem til de nå kastes ut i kulden. Gjennom 100 år har norske pelskåper gått fra å være et symbol på velstand til å bli et symbol på simpelt dyreplageri.

les også

Pelsdyrnæringen det største tapet for Frp

Det mange rundt i bygdene vil omtale som eventyret, og enda flere byfolk kanskje vil kalle marerittet, begynte en vinterdag i 1914:

Amerikabåten klapper til kai i hovedstaden Kristiania. Ombord er to svært spesielle, firbente passasjerer. Sølvrevene «Amund» og «Amanda» vet det selvfølgelig ikke selv, men de er hentet fra Canada for å bli som Adam og Eva i den kommende norske pelsdyrnæringen.

Ryktene om fantastiske priser på pelsauksjoner i London hadde nådd kapitalsterke byborgere. Men å bringe slik sølvglinsende rev til Norge, i håp om at det skulle bli en gullkantet investering, ble likevel ennå regnet som et sjansespill.

Grosserer Arne Christensen tar sjansen. Ingen forsikringsselskap vil forsikre transporten fra Canada, så Christensen sørger for at de to revene seiler med egen dyrerøkter – og advokat. Regningen kommer på svimlende 60 000 kroner.

les også

Pelsdyrnæringen skal avvikles

På øya Rauer i Oslofjorden blir det støpt en diger bunker til Christensens rever, slik at de garantert ikke fikk mulighet til å rømme. Og ganske snart begynte de to å gjøre opp for kostnadene ved antlanterhavscruiset. Allerede i 1915 solgte Christensen avkom videre. Det første reveparet, ikke overraskende kjøpt av en sunnmøring, fikk han 12 000 for.

I de glade 1920-årene tok pynting med pels helt av blant amerikanske kvinner. 30-årene ble ikke harde nok til å hindre skandinaviske pelsdyroppdrettere til å slå seg opp i det globale markedet. I følge det som dengang het Det Statististiske Centralbyrå ble det 1929 talt opp 28 218 sølvrever i Norge, mens antallet var økt til 214 063 i 1934. Da verdenskrigen brøt ut var det etablert rundt 20 000 pelsdyrfarmer i Norge, de fleste på Sunnmøre, med nesten 500 000 skinn produsert.

Krigen la riktignok en kraftig demper på utviklingen, men allerede i 1949 flådde 7000 oppdrettere igjen skinnet av 270 000 dyr. To tiår senere, i 1969, var bøndene som drev med oppdrett sunket til 4700 men anleggene var blitt større og mer effektive, og produksjonen nådde alle tiders topp med 3 240 000 skinn.

les også

Pelsdyr, pappapermisjon og politikk

I dag, mens det aldri har vært større fokus på dyrevelferd, finnes det rundt millionen pelsdyr i Norge. Holdt av bare 270 oppdrettere, der de største anleggene huser opp mot 40 000 dyr.

Så sent som i 2014 resulterte den stadig mer omfattende kritikken av dyreholdet til at bransjen ble møtt med strengere regelverk. Samme år viste kontroller fra Mattilsynet at regelverket ble brutt hos 40 prosent av de kontrollerte farmene. Det varmer heller ikke mye at bransjen omsetter for 500 millioner kroner når vi vet at så å si all pelsen havner hos velstående russere og kinesere.

Tidligere var pelsdyr en «attåtnæring», et ekstra ben å stå på for bønder der forholdene ikke lå til rette for landbruk alene. At mange bønder fortsatt argumenterer for at oppdrett er en del av matproduksjonen vår, en slags distrikspolitikk, er lite troverdig når statistikken viser at sju av ti oppdrettere driver anlegg der det ellers ikke foregår landbruk.

Klynking om at motstanderne er påvirket av en «disneyfisering» der de gir dyr menneskelige egenskaper, påvirker i alle fall ikke Venstre når partiet nå gamper inn i regjering.

les også

Fra pels til pappkopp

Men vi bør merke oss at politikk kan være både heste- og pelsdyrhandel. Det regjeringsplattformen sier, er strengt tatt at det tas sikte på å fremme en lovproposisjon til Stortinget.

De mest skeptiske blant oss kan også kjenne ståpelsen reise seg over det faktum at det statlig oppnevnte Pelsdyrutvalget har beregnet at kommende erstatninger til oppdretterne vil passere sju milliarder kroner. Det er kanskje ikke så lurt å selge skinnet før bjørnen er skutt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder