En mors bønn

Maktleken i diskusjonene om abortloven er på et etisk bunn-nivå. Den oppleves som en kniv i hjertet for en som akkurat har mistet et slikt barn.

SOLFRID GRONDAHL, pensjonert lærer og mor.

Det er vondt for meg å lese diskusjonene som foregår rundt abortloven. Det er vondt for meg å oppleve hvordan en statsminister og andre sentrale politikere slår politisk mynt på dette temaet for å sikre seg makt.

Det er vondt for meg å oppleve hvor lettvint noen politikere synes å se på loven og på forandringer/ justeringer av den. Det er vondt for meg å høre politikere snakke om sorteringssamfunnet. Det er vondt for meg å lese argumentene de bruker. 

For et halv år siden mistet jeg veslejenta mi. Hun ble født med en sjelden, kronisk og svært alvorlig sykdom. I 40 år har hun slitt med sykdommen. Vi fikk henne hjem fra Rikshospitalet da hun var et halvt år. Hele livet har hun slitt.

Hun har aldri visst hva det vil si å kunne puste greit. Hun har i 40 år hatt problemer med spising og snakking. Hun har blødd i og fra munnen hele tiden. Det har vært store operasjoner i inn-og utland. Rikshospitalet ble hennes andre hjem.

Vi ville aldri ha vært henne foruten. Veslejenta vår. Verdens nydeligste og snilleste jente. Hun har gitt oss mye glede, og vi savner henne voldsomt. Hun hadde også noen lykkelige dager og år.

Men det er en annen side her som jeg kjenner sjelden kommer fram. Det er veldig mange tanker om at vi og samfunnet blir beriket, og noen av de som fødes med alvorlige sykdommer, herunder også sykdommer som skyldes kromosomfeil kan ha gode liv.

Kan dere forstå hvor vanvittig vondt det er for søsken å se ei søster eller en bror ha så mye vondt. I tillegg får søsken ofte en barndom og ungdomstid hvor foreldrene ikke har så god tid til dem. De sliter med mange følelser som sinne, angst, sjalusi og dårlig samvittighet.

Ja, de får med seg gode erfaringer i livet, men de mister også mye. Jeg husker vår eldste jente en gang sa: - Jeg vet at dere er mer glad i henne enn i meg.

Jeg har aldri fått valget abort eller ikke, og jeg vet ikke hva jeg ville ha valgt, men det er skremmende å tenke på at mitt valg ville kunne gi et annet menneske et liv med mye slit og smerte.

Ville et slikt liv være like mye verdt for den som må oppleve smerter og slit? Ville de ha valgt å leve dette livet hvis de kunne ha valgt å bli født eller ikke?

Men ikke glem at ikke alle har det.  For noen er livet en eneste lang og vond kamp mot sykdommen. Er det greit at noen politikere skal bestemme at han/hun skal bli født fordi de mener at det vil berike livene til oss andre?

Kan dere forstå hvor vanvittig vondt det er å være forelder til et barn som du skal se lide hele livet?

Du vil så gjerne avhjelpe smerter og alt det vonde barnet ditt sliter med, men du må være hjelpeløs tilskuer. Hvor mange ganger har vi ikke ønsket at vi kunne bytte plass med jenta vår.

En annen ting både vi og datteren vår har fått erfart. De samme politikerne som vil ha mangfoldet er ikke like interesserte i å legge til rette for at de som blir født med alvorlige sykdommer og store funksjonshemminger skal få et best mulig liv, og for at familiene skal få hjelp og avlastning. En må slåss mot systemene hele veien, og blir ofte mistenkeliggjort.

Jeg leser at Erna tenker de kan gjøre en liten omskriving på paragraf 2c i abortloven og si at man kan få abort etter uke 12 hvis fosteret ikke er levedyktig. Hva i all verden betyr det? Når er du levedyktig? Hva er definisjonen av ‘å være levedyktig’? Hvor lenge etter fødselen skal du kunne leve for at det skal betegnes som levedyktig.

Til Erna med flere. Jeg skulle ønske du og dine medsammensvorne kunne utvise en større grad av respekt og forståelse. Dette temaet er så vondt og vanskelig for så mange. Å velge abort eller ikke er en avgjørelse du må slite med uansett hva du velger, men velger du å beholde, kan det hende du også har valgt et liv i slit for barnet ditt og hele familien.

Dette er et valg den enkelte må få bestemme, og spesielt fordi de samme politikerne som vil ha mangfoldet ikke er like ivrige etter å støtte opp om det etter at barnet er født.

Jeg har vært kvalm og grått mye de siste dagene. Maktleken er på et etisk bunn-nivå. Den oppleves som en kniv i hjertet for en som akkurat har mistet et slik barn.

Synes du flere burde lese dette? Del innlegget på Facebook her