Tegning: Roar Hagen
Tegning: Roar Hagen

Man får pinadø sympati med karen

MENINGER

Sutringen til tross. Per Sandberg er i det minste ekte. Og Frp er et dårligere parti uten folk som han.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 29.10.18 16:03

Per Sandberg som person ikke så interessant lenger. I hvert fall ikke skilsmisseoppgjøret. Og ferien i Iran og sikkerhetsbruddet er vi andre ferdig med.

Alle de retthaverske kapitlene i Per Sandberg og Bahareh Letnes nye bok «Fremmede makter har flyttet inn» kunne vært strøket. Altså nesten alle.

Likevel er en bok fra en avgått politiker mer interessant enn de skjønnmalende fortellingene fra de som fortsatt sitter. Man kan få mer ærlige titt inn i kulissene.

I Per Sandbergs tilfelle må man trekke fra noen desiliter hevngjerrighet. Han klarer for eksempel ikke å la være å nevne at Christian Tybring Gjedde - gammel venn, nå fiende - også har hatt muslimsk kjæreste.

Mer interessant er det at han to ganger i boka skriver at han vil tilbake i politikken. «Men hvem sier at dette var den siste gangen jeg kjørte svart statsrådsbil?» skriver han. På slutten gjentar han ønsket og legger til at Frp vinner valget i 2021.

Det skulle ikke forundre meg. Per Sandbergs liv er som en berg- og dalbane. Opptur følger nedtur.

Og Frp bør selvsagt ta ham imot. Det sies om Einar Gerhardsen at han ikke en gang trengte å åpne vinduene på Youngstorget for å vite hva folk mente. Per Sandberg er av samme stoff.

Norsk politikk har godt av slike folk. Det er ikke så mange igjen. Når både Sandberg og Listhaug beskrives som grasrot, er det egentlig to ulike politikere det er snakk om.

Listhaug planlegger sine kanonader. Derfra kommer ingenting ikke-intendert. Sandberg derimot, går hen og forelsker seg i en muslim fra det regimet Frp misliker mest.

At han er et følelsemenneske gjør det lett å kritisere ham. Men han er også lettere å like. Sandberg er ekte. Om noen politikere skjønner hva folk flest står i, må det være han.

For alle gjør feil. Nå er det sandberske utslaget på Richters skala i kraftigste laget. Men han angrer i hvert fall. På at han var full på Stortingets talerstol. Og at han slo ned en asylsøker.

Det var ille. Men han har også et poeng når han sier at det blir mer bråk rundt ham enn andre.

Forholdet til Letnes ble først fremstilt av media som et habilitetsproblem. Det var bare tull.

Media var også for snare til å antyde - eller i det minste ikke avvise - at Sandberg var lurt av en honningfelle og at Letnes var spion. Det var kun spekulasjon.

Og det er mange politikere som har vært fullere enn ham i Stortinget. Flere har tatt med seg mobiltelefonen til rare land.

Det som likevel gjør Sandbergs mediekritikk mindre troverdig, er at han hele tiden oppsøker søkelyset som brennmerker han.

Som med denne boka. Ikke for det. Parets historie er tidvis dramatisk og har Espen Askeladd-kvaliteter. Begge hadde dårlige odds med oppvekst i relativ fattigdom. I Skogn dengte «sjølen» ungene og stengte dem inne på utedoen. I Iran var det enda mye verre.

Selv om utgangspunktet til Sandberg ikke var det beste, sitter han i dag på Politisk kvarter i NRK og analyserer Frp mer kompetent enn de fleste. Han har vært en god fiskeriminister. Og han har vært nestleder i Frp.

Industriarbeideren fra Skogn kunne vel like gjerne havnet i Arbeiderpartiet. Men han har det opposisjonelle i seg. Og antakelig var Frp et riktig valg for Sandberg. Det er ikke sikkert han ville kommet like langt i Ap, hvor broilerne har bredt vingespenn.

Politisk har han vært viktig for den blåblå regjeringen. Han var sentral i regjeringsforhandlingene. Og han er en dyktig politisk håndverker. Å få til kompromisser er det det går ut på.

Men ikke for alle. Sandberg beskriver splittelsen i Frp, og hans oppdrag med å holde Stortingsgruppa sammen. For der vil flere ha partiet ut av regjering.

Christian Tybring-Gjedde og Mazyar Keshvari tilhører i følge forfatteren gruppen som søker det negative, folk som foretrekker å være misfornøyde framfor å søke muligheter og påvirkning.

-Denne gruppen har fått altfor stor plass og oppmerksomhet, og de blir altfor ofte brukt som eksperter av media, skriver Sandberg, som til tross for klare motiver for å angripe de to, er inne på noe.

Han beskriver den skadelige populismen i partiet. For kan man egentlig kalle politikere som ikke klarer å være pragmatiske for fagfolk? Det blir som rørleggere som ikke kan legge membran.

Sandberg derimot, fikk av Erna og Siv valget mellom fiskeri, landbruk eller samferdsel da han skulle bli statsråd.

Det sier sitt, om det stemmer. Sandberg kunne ha vippet ut bunnsolide Ketil Solvik-Olsen og fått Frps beste statsrådspost.

Så viktig har Sandberg altså vært for de blåblå og for Frp.

Om han får kjøre statsrådbil i fremtiden, kan ikke utelukkes. For det er ikke bare Per Sandberg som savner seg selv. Også Frp vil merke savnet.

Her kan du lese mer om