Foto: Hagen, Roar

«Først sa du nei, så sa du ja»

kommentar
Publisert:
MENINGER

Venstre kan aldri bli så lite at partiet ikke kan dele seg i to.

Den forestående avgjørelsen om regjeringsdeltagelse med Høyre og Frp føyer seg inn i rekken av eksistensielle spørsmål som ville tatt livet av et normalt politisk parti. Men Venstre er moot normalt. Det er i spagaten Venstre gjenføder seg selv.

Til helgen skal Trine Skei Grande prøve å overbevise sitt landsstyre om at det er riktig av dem å søke opptak hos de blåblå. Før valget advarte hun mot det. Etterpå endret hun mening. Så ville Venstres fylkesledere regjere med Frp, inntil de ikke ville likevel. Også partiets ordførere er mot regjeringssamarbeid når de ikke er for.

KrF vurderte som kjent det samme, men landet på at det nok var enklere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for Knut Arild Hareide å komme inn i Ernas rike. I Venstre er strategien en annen: Sluk kamelen og gakk hen.

Tradisjonelt er Venstre et kulturparti. På norske lærerværelser har Venstre gjerne hatt rent flertall. Når landsstyret setter sitt lukkede møte på Hotel Bristol i Oslo lørdag kan det derfor være at Trine skolemester foreslår å åpne med en sang.

Tør vi foreslå Halvdan Sivertsens «Bruremarsj fra Lødingen». Den går sånn:

«Først sa du nei, så sa du ja, så sa du kjæresten min
Og æ står staskar for dæ, og du e silkefin
Og bruremarsjen går, bruremarsjen går, den e vårres i dag
Førr vi får lov av livet å leve i lag.»

Dersom Venstre velger å stå staskar for silkefine Erna kan det bli starten på et liv i lag, slik Sivertsen synger. Men skjær i sjøen finnes.

Spørsmål som partistrategene er nødt til å stille seg er: Vil det utløse entusiasme og nysgjerrighet blant nye velgergrupper om Venstre får tre statsråder som makter å navigere partiet ut av dødvanne og reetablere det reelt over sperregrensen, og ikke på lånte Høyrestemmer som i dag? Eller vil regjeringsdeltagelse med partifellene til Sylvi Listhaug, Ulf Leirstein og Christian Tybring-Gjedde utmatte grasrot-Venstre på en måte der grunnfjellet ikke lenger orker å forsvare regjeringen.

Hva kan det komme til å bety ved kommunevalget om to år, når Venstre skal rette opp att æille feila frå i går og forklare lokale velgere i distriktene hvorfor de må vende tilbake til partiet de forlot i protest mot høyredreiningen i 2017?

Hvis Norges eldste parti skal gjenoppbygge tilliten i bygdeby og grend i 2019 er det kanskje ikke enda tettere bånd til Frp Venstres distriktsvelgere etterspør. Samtidig er det i urbane strøk partiet styrker seg. Strategene må se på hvilke scenarioer som synes mest sannsynlige.

Kanskje er det vel så interessant å komme bynære velgere i møte; de som kan tenke seg en mer liberal narkotikapolitikk, som synes rovdyr har en berettiget plass i beiteområder, og som har et mer pragmatisk enn prinsipielt forhold til Frp-samarbeid. Valgresultater i senere år kan tyde på at dette er et vel så interessant segment for Venstre.

I så fall er det mye mer i potten for partiets landsstyre nå i helgen enn «bare» regjeringsdeltagelse. Å velge et forpliktende samliv med Siv og Erna betyr mer enn å sette forholdet til sosialliberale velgere på pause. Som mange smertelig har erfart når det kommer til relasjoner er «pause» bare et annet ord for å gjøre det slutt. Men brudd er også nødvendig for å komme videre med en ny partner, hvis det fortoner seg mer interessant.

For Venstres del vil bruddet imidlertid også innebære et farvel til KrF, som partiet har hengt sammen med i alle Herrens år. Og det vil være den endelige spikeren i sentrums kiste. Med Senterpartiets kur til Ap og Venstres skritt mot Høyre finnes ikke lenger det såkalte sentrumsalternativet noe annet sted enn i Knut Arild Hareides våte drøm.

Et politisk sentrum vil fortsette å leve videre, som der Arbeiderpartiet og Høyre finner hverandre, men de historiske sentrumspartiene har valgt hver sin side og redefinert seg selv.

Les også: «Stemmer teller – Venstre avgjør»

Partilederne Trine Skei Grande, Siv Jensen og Erna Solberg har de siste ukene snakket gjennom alt de er uenige om. Nå gjenstår det de har felles. Dersom de nå setter seg ned for å føre reelle regjeringsforhandlinger, må vi anta at resultatet er gitt. Da blir det en ny blåborgerlig regjering med litt grønnskjær på vingene. Den kan jo kalle seg tordivel-regjeringen, uten å trekke den metaforen videre.

I Venstres nye stortingsgruppe, hvor den endelige beslutninger ligger, er det angivelig flertall for å gå inn i regjering. Sett utenfra er det lett å skjønne hvorfor Trine (48), Abid (41), Ola (49) og Terje (52) samt utjevningsmandatene Ketil, Carl-Erik, Jon (60) og Andre (52) ønsker å bli en del av regjeringsapparatet.

Å sitte ved Kongens bord utløser mer makt enn ikke å gjøre det. Partigrunnlegger Johan Sverdrup mente at politikere uten makt er en uting. Spørsmålet er likevel om det å sitte i en mindretallsregjering sammen med Frp kan utløse vel så mye avmakt.

«Og vi vet ikke veien, det e lett å gå sæ bort
Og vi e så små, e så små iblant og livet så stort
Lykka e skjør som en blomst, den kan visne den kan knekk.»

Ris eller ros til våre nye artikler? Hjelp oss ved å svare på to superkjappe spørsmål.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Denne artikkelen handler om