Foto: Hagen, Roar

Beske Brexit-realiteter

kommentar
Publisert: Oppdatert: 08.12.17 18:33
MENINGER

Etter hemmelige og intense forhandlinger på begge siden av kanalen i natt kom EU og Storbritannia tidlig fredag morgen frem til et kompromiss som gjør det mulig å bevege seg til fase to i skilsmisseoppgjøret: Selve Brexit.

Men på hjemmebane murrer det kraftig.

Mandag i Brussel: Theresa May hadde forbløffet dem alle, og på bordet lå en Brexit-avtale som kun manglet EU-presidentens signatur. Statsministeren løftet blikket og øynet lyset i tunnelen:

Det var motgående ekspresstog fra Belfast.

Ingen så Irland-spørsmålet dukke opp på denne måten. Aller minst utenriksminister Boris Johnson og Brexit-kampanjen som indirekte hadde satt både den irske fredsavtalen og Den britiske union i spill.

For samme hva statsminister May nå foreslo for å komme kritikerne i møte – det være seg i EU, Irland, det britiske parlamentet eller egen koalisjon – så ville det smelle.

Det kan det fortsatt gjøre. La oss for Guds skyld håper det ikke blir i Nord-Irland.

BAKGRUNN: «Historisk Brexit-avtale»

Theresa May hadde altså kommet til Brussel og lagt overraskende mye penger på bordet for å innfri Storbritannias økonomiske forpliktelser overfor EU, avtaler som vil vedvare når britene forlater Europaunionen.

Skilsmisseavtalen er en forutsetning for å komme i gang med selve forhandlingsprosessen om britenes nye tilknytning til EU og omverdenen.

Først skulle det forhandles om å forhandle. Så kan forhandlingene begynne. Det er det som denne avtalen nå åpner for.

Underholdsbidragets størrelse hadde både Brexit-tilhengere, -motstandere og EU selv vurdert som den store bøygen i skilsmisseforhandlingene. Men penger er bare penger. Likeså kom partene til enighet om prinsipper, som kan være komplisert nok, knyttet til pensjoner og rettigheter for briter i EU, og EU-borgere i UK.

Da gjensto det bare å avklare grensespørsmålet mellom Irland og Nord-Irland; et tema som i liten grad ble berørt under selve folkeavstemningen, som Theresa May kun nevnte en eneste gang i en tale om fortsatt handel med Irland, og som hun i sin store Brexit-redegjørelse i Lancaster House (britisk UD) tok til orde for å finne «en pragmatisk løsning» på.

I forpostfektninger med EU-president Jean-Claude Juncker forut for det viktige Brussel-møtet mandag hadde May skissert et kart der Nord-Irland fikk en slags spesialstatus som assosiert EØS-område, til forveksling lik den norske modellen.

Dette ville kunne holde grensen mellom den britiske norddelen og republikken Eire (Irland) åpen som i dag. I tillegg ville det imøtekomme vilkårene fra Belfastavtalen (Langfredagsavtalen), som grovt sagt regulerer fredsbetingelsene mellom protestantiske unionister i Ulster (Nord-Irland), briter og irske republikanere (IRA/Sinn Féin).

Juncker og May hadde satt seg ned for å gå gjennom detaljene i avtalen da de regelrett ble overkjørt av Belfast.

Fra den nordirske hovedstaden kom det klar melding fra partileder Arlene Foster i Democratic Unionist Party (DUP) – Ian Paisleys ultrakonservative unionister – at de nektet å støtte en avtale som ville knytte Belfast nærmere Dublin enn London.

I morgentimene fredag gjentok Fostrer sin skepsis, i form av en forbeholden støtte til May. Den kan trekkes tilbake hvis unionistene ikke liker det praktiske utfallet av Brexit-avtalen. I så fall er Mays dager i Nr. 10 Downing Street talte.

Også Boris Johnson er lunken, og gir ifølge britiske medier en betinget tommel opp for nattens kompromiss.

Normalt sett ville ikke en britisk statsminister ved et forhandlingsgjennombrudd bry seg katten om hva en ytterliggående partileder som representerer 0,9 prosent av Storbritannias velgere måtte mene.

Men denne statsministeren har svekket sin posisjon dramatisk gjennom et tankeløst tabbevalg og knyttet regjeringens livlinje til ti representanter på den fundamentalistiske høyreflanken av nordirsk politikk. May regjererer på DUPs parlamentariske nåde.

Ved å legge egen og andres skjebne i fanget på unionistene har Theresa May og Brexit-tilhengerne skapt usikkerhet om den skjøre Langfredagsavtalen som i 1998 gjorde slutt på tre tiårs borgerkrig. En blodig konflikt som kostet 3600 mennesker livet, mange av dem sivile.

Theresa Mays dillemma har vært - og er fortsatt dette:

Dersom grensen mellom Irland/EU og Nord-Irland må gjenopprettes som den var før fredsavtalen, en grense som 30 000 personer krysser daglig, vil det gå ut over den gjenvunne smidigheten og det forbedrete samkvem som har fått utvikle seg de siste 20 år. Å bygge checkpoints, piggtrådgjerder og sette ut vaktstasjoner langs den 50 mil lange grensen er å egge til strid.

Samtidig ville det også blitt strid om Nord-Irland virkelig fikk innvilget en spesialstatus, med fortsatt medlemskap i EUs tollunion og det indre marked. Damned if you do, and damned if you don’t, som briter selv ville sagt.

Nå legges det opp til en mellomløsning som ingen helt skjønner hvordan blir. For grensen skal være like åpen som nå. Samtidig som at Nord-Irland skal ut av tollunion og EUs indre marked. Men likevel handle med og forholde seg til Irland/EU som «fremmed stat».

Både Skottland og London stemte med stor margin mot Brexit, og politisk ledelse begge steder har forlangt likelydende dispensasjoner dersom Nord-Irland skulle få noen form for spesialsatus.

Londons borgermester Sadiq Khan har begynt å merke utflyttingen av internasjonale banker og finansinstitusjoner som forlater City til fordel for Frankfurt, Luxembourg og Paris. Den skotske nasjonalistlederen, førsteminister Nicola Sturgeon, frykter konsekvensene når Brexit stenger markedstilgangen til kontinentet og, ikke minst, bortfallet av EUs allehånde subsidier til Skottland.

Hennes kommentar fredag morgen er at hun imøteser forhandlinger om fase to, men at hun vil finlese avtaleteksten først. For som hun sier til The Times, «djevelen er i detaljene».

Det absurde ordskiftet i en situasjon som et flertall av britene nå sier at de slett ikke ønsket seg likevel, er som et ekko av fru Flettfrid Andrésens fremskutte ønske om individuelt EU-medlemskap for klarerte borgere av Øvre Singsaker.

Nattens kompromiss til tross: At Theresa May har malt seg inn i et hjørne, er en mild beskrivelse av det kaos som Brexit har utløst på øyriket i vest. Opportunister i særlig grad på den mørkeblå høyresiden av britisk politikk har sådd splid og høster nå storm for å ha igangsatt opprivende prosesser som kan få dramatiske følger for hvordan den britiske union er skrudd sammen.

Brexit er et skremmende eksempel på løpsk politikk hvor igangsetterne av det hele har mistet styringen og ikke aner hvordan da skal klare å gjenvinne kontroll.

Om ikke annet er lærdommen etter ni måneders ydmykende kanossagang for britene at Brexit-kampanjens påstand om at det bare var å reise seg fra EU-bordet og dra hjem, ikke stemmer helt.

Det har vært en besk realitetsorientering. I så måte er spådommen fra flere hold at første runde bare er barnemat sammenlignet med det runde to kommer til å bli.

De færreste tror at statsministeren som signerer de endelige skilsmisspapirene heter Theresa May.

Ris eller ros til våre nye artikler? Hjelp oss ved å svare på to superkjappe spørsmål.Gi tilbakemelding!Gi tilbakemelding!

Denne artikkelen handler om