Munch-museum på falske premisser

Oslo kommune ber om statlig hjelp til å betale driften av Lambda, det nye Muchmuseet som reises i sjøkanten i Bjørvika. Dette til tross for at byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i februar 2016 kunne garantere at Oslo kommune hadde økonomisk rygg til å bære byggekostnadene på 2,7 milliarder kroner og årlige driftsutgifter på 344 millioner kr.

Med denne garantiutstedelsen ble det endelige byggevedtaket trumfet gjennom politisk. Interessant nok med Miljøpartiet De Grønne som tungen på vektskålen. Vanligvis et parti som forfekter troen på havstigning i alle andre sammenhenger. Bare ikke når det gjelder plasseringen av Edvard Munchs kunst.

Miljøpartiets tragikomiske avkall på egne prinsipper har ikke vært de eneste selvmotsigelser eller kontroverser i historien om Lambdas tilblivelse. Vi har på denne plass argumentert kritisk mot nybygget i Bjørvika av flere årsaker. Blant annet har vi ment at de økonomiske, museumsfaglige og byplanmessige aspektene har talt for et større og rimeligere nybygg på Tøyen – til halvparten av Lambdas prislapp. Vi har også vært skeptisk til hemmelighetskremmeri og lukkede prosesser.

Samtidig, da det endelige byggevedtaket ble fattet, ga vi også klart uttrykk for at Bjørvika-valget måtte respekteres. Slik er demokratiet. Ikke minst lot vi oss berolige av det rødgrønne byrådet som kunne garantere at alle kalkyler var kvalitetssikret, og at Lambda på ingen måte ville gå ut over kommunens øvrige drift og tjenestetilbud.

Dette var en svært viktig presisering. I forbindelse med gjennomgangen av de rødgrønnes første Oslobudsjett høsten i forveien, problematiserte finansbyråd Robert Steen de enorme kostnadene knyttet til det han kalte «prestisjebyggene» i Bjørvika, Deichmanske bibliotek og Munchmuseet.

Finansbyråden minnet om at Oslos gjeldsbyrde ville nærme seg 50 milliarder kr. i 2019, og at de årlige driftsutgiftene for Bjørvika-byggene ville bli tre ganger høyere enn det kommunen samlet ville få inn i eiendomsskatt. I tillegg har Oslo kommune et pensjonsetterslep i størrelsesorden seks milliarder kr.

Men det trengte Oslos befolkning altså ikke bekymre seg over. Fordi kommunen hadde stålkontroll på økonomien. Søknaden om å be staten sponse drift tyder på noe helt annet. Da er det lett å tenke: Er det noen som har holdt tilbake relevant informasjon, eller har kommunen kjørt et forløp mot bedre vitende?

Vi synes ikke det er urimelig at nasjonen Norge, som ellers vet å trekke veksler på kunstnerskapet til Edvard Munch, er med på et spleiselag i forvaltningen av hans uvurderlige arv. Men vi synes det er svært urimelig at staten skal premiere en prosess som synes å ha seilt under falskt flagg.