ELITE? – Politikere og journalister skiller seg ut som den gruppen som har lavest utdanningsnivå og blant de laveste inntektene av norske eliter. Det kan bidra til å forklare hvorfor en del fra denne gruppen ikke oppfatter seg selv som en del av eliten, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tore Kristiansen

Debatt

Et samfunn for de skoleflinke

Salige er de høyt utdannede, for de skal arve Norge.

KETIL RAKNES, høyskolelektor Høyskolen Kristiania og tidligere statssekretær

De siste ukene har elitedebatten rast i norske medier etter at avisen Klassekampen laget en serie med artikler basert på Trygve Gulbrandsens bok «Elites in an egalitarian society».

Gulbrandsens bok er en grundig undersøkelse av bakgrunnen og holdningene til de ti viktigste elitegruppene i Norge som inkluderer blant annet politikere, næringslivsfolk, forskere, forsvaret, mediene og ledere i offentlig administrasjon. Reaksjonene i debatten har vært både merkelige og absurde. Det virker som en del kommentatorer og politikere synes elitedebatt i seg selv er farlig for ved å bruke ordet elite går man høyrepopulistenes ærend og skaper kunstige skiller mellom grupper.

Ketil Raknes.

De kan umulig ha lest boken til Gulbrandsens som avkrefter alle høyrepopulistiske myter om eliten. Den norske eliten fremstår som en ganske sympatisk gjeng som er godt jordet i samfunnet rundt seg og har stor respekt for folk flest. Det er betydelig sosial mobilitet blant norske eliter og hver fjerde eliteperson i Norge kommer fra arbeiderklassebakgrunn. Selv om den norske eliten er preget av menn med høy utdanning fra middel og overklassefamilier har eliten også åpnet seg opp ved at stadig flere kvinner får topposisjoner i det norske samfunnet. I likhet med den norske befolkningen har den norske eliten høy tillit til det politiske systemet og de norske institusjonene og denne tilliten har økt de siste 15 årene.

Er det så ingenting å bekymre seg for når man ser på den norske eliten i dag? Jeg har en bekymring og den henger sammen med en liten bok som ble publisert i 1954 av den britiske sosiologen Michael Young. Boken hadde tittelen «The rise of the meritocracy» og var en sosiologisk science fiction roman om en sosial revolusjon i året 2034. Årsaken til revolusjonen var at Storbritannia var blitt omdannet til det Young kalte et meritokratisk samfunn.

I det meritokratiske samfunn må alle finne sin plass etter formelen «IQ+ innsats». Hvis du var skoleflink og gjorde leksene dine havnet du på toppen, mens de uten akademiske evner havnet på bunn. Taperne i det meritokratiske samfunn ble dermed dobbelt ulykkelige. De blir ikke bare fortalt at de ikke strekker til, men at de fortjente det også. I Youngs roman blir motstanden fra de utstøtte stadig sterkere. I 2034 slår en gruppe Young kaller populistene tilbake og lager en sosial revolusjon mot de skoleflinke.

les også

Verden sett fra Lorry (et utested i Oslo)

Elitestudien bekrefter at den norske eliten er meritokratisk. Der den norske eliten skiller seg skarpest fra den norske befolkningen er med sitt skyhøye utdanningsnivå. I den norske befolkningen er det omtrent en av 10 prosent som har utdanning på mastergradsnivå eller høyere mens i den norske eliten har nesten 80 prosent utdanning på mastergradsnivå eller høyere. Gulbrandsen konkluderer med at «akademisk utdanning har blitt et nødvendig springbrett for å klatre til topps i det norske samfunnet».

Politikere og journalister skiller seg ut som den gruppen som har lavest utdanningsnivå og blant de laveste inntektene av norske eliter. Det kan bidra til å forklare hvorfor en del fra denne gruppen ikke oppfatter seg selv som en del av eliten siden de som oftest er omgitt av elitegrupper som både tjener bedre og har lengre utdanning enn dem selv. De skoleflinkes grep om samfunnsmakten forsterkes av at folk med høyere utdanning i stadig større grad gifter seg med hverandre.

les også

Klassekampens nærtagende eliter

Norske eliters høye utdanning forklarer hvorfor nesten ingen av dem stemmer på Fremskrittspartiet og Senterpartiet. I Venstre og SV har to av tre velgere høyere utdanning. I Frp og Sp er det motsatt. Her har to av tre velgere ingen utdanning utover videregående skole. Lavutdanningspartiene Sp og Frp er ikke overraskende der skepsisen til eliter og eksperter er sterkest og populistiske budskap er populære.

Når Vedum snakker om at han er lei politisk korrekthet som at folk skal spise mindre kjøtt og at det beste er å gå, bruke sykkel eller elbil til jobb, og at det er bra med ulv så er det velgere med lav utdanning som er målgruppen. Mens Vedum spiller på avstanden mellom høyt og utdannede i miljøspørsmålet spiller Frp på avstanden i innvandringsspørsmålet. Elitestudien til Gulbrandsen bekrefter at innvandringsspørsmålet skiller seg ut som det spørsmålet der befolkningen og den norske eliten står lengst fra hverandre.

les også

Overklassekampen

Urbaniseringen og sentraliseringen sørger for at skillet mellom høyt og lavt utdannede i større grad faller sammen med skillet mellom by og land. At Oslo blir stadig mer dominert av partier som Rødt, MDG og SV skyldes at høyt utdannede flokker seg rundt disse partiene og stadig flere høyt utdannede velger å bo i Oslo. I Oslo har 50 prosent av befolkningen i høyere utdanning og troner suverent på utdanningstoppen av norske fylker.

Denne utviklingen følges tidvis med gru i periferien. Politisk redaktør Skjalg Fjellheim skrev for en tid tilbake en kommentar i Nordlys der han påpekte at «når man ser hva de høyest utdannede velgerne i Oslo stemmer på, at noen for alvor bør stille spørsmål ved verdien av den såkalte norske utdanningsrevolusjonen» og mente at Oslo-velgerne «drømmer om at landet et sted der ute bør ha status som naturreservat». Det han glemte å nevne var at i Tromsø, hvor 42 prosent av befolkningen har høyere utdanning, fikk SV, Rødt og MDG tilsammen 23 prosent av stemmene ved sist kommunevalg.

Skillelinjen mellom de med høy og lav utdanning er i ferd med å bli den viktigste skillelinjen i vestlige demokratier. Bak den populistiske oppblomstringen vi ser i mange vestlige demokratier ligger det en voksende utdanningskløft som sammenfaller med skillet mellom by og land. I USA stemte to tredjedeler av distriktsvelgerne på Donald Trump. Under Brexit-avstemningen stemte nesten 70 prosent av de med universitetsutdanning på å forbli i EU, mens 70 prosent av de som ikke hadde utdanning utover videregående skole ville forlate EU.

Grunnen til at disse to gruppen er på vei fra hverandre er at de trekker svært ulike konklusjoner av større endringsprosesser i samfunnet. Mens økt innvandring, urbanisering, europeisk integrasjon og utdanningsrevolusjonen er positivt for de høyt utdannede, så kan de samme prosessene for lavt utdannede bety tap av status og muligheter. Sårbarheten og statustapet til lavt utdannede blir ofte usynliggjort fordi de representerer grupper som sjelden dominerer samfunnsdebatten.

Slik den norske samfunnseliten er sammensatt kan det oppstå en kollektiv klasseblindhet, der interessene og perspektivene til velgere som ikke har høyere utdanning blir neglisjert og dårlig forstått. Som i Michael Youngs roman om det meritokratiske samfunn føler de skoleflinke at systemet er fornuftig og rettferdig, mens de som ikke når opp misliker de skoleflinkes dominans. Det er en elitekritikk vi også bør ta innover oss i Norge.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder