Kommentar

Støres europeiske hodepine

En radikalisert fagbevegelse er en dårligere fagbevegelse.

LO er kanskje den aller viktigste komponenten i det som gjerne kalles «den norske modellen». Mange land misunner oss en ansvarlig fagbevegelse som forener faglig kamp med et helhetlig tilnærming til samfunn og politikk. Norge er et av verdens beste land å være fagarbeider i – både på rettighets- og inntektssiden, og trepartssamarbeidet mellom stat, næringsliv og fagbevegelse er en garantist for dette. Forutsigbarhet og ansvarlighet trumfer det fagligpolitisk kortsiktige og sneversynte, og det britene kaller «good governance» – som vel på norsk kan oversettes med «god forvaltningsskikk» – er et adelsmerke ved den norske, fornuftige måten å holde orden i sysakene på.

les også

Fellesforbundet og EØS

Det er selvsagt utallige eksempler på det motsatte også, men norske suksessen skyldes mye at arbeidslivet er preget av rasjonelle aktører på alle sider av bordet, ja, og en solid porsjon flaks, da. Men også petroleums-gevinsten, som Carl I. Hagen ønsket å gi bort til utlendingene, er forvaltet med usedvanlige mengder økonomisk og politisk fornuft. Det er bare å se til det oljestinne og nær kaputte Venezuela for hvordan dette kunne ha gått om vi var styrt av populister som «i folkets navn» fnyser av «god forvaltningsskikk» og heller bruker penger som fulle journalister på Tostrup i de såkalte glansdagene.

Men noe er i ferd med å skje med fagbevegelsen. Helt siden 1970-tallets venstreradikale vinder gikk som en flau bris over landet, har LO vært en slagmark mellom de samfunnsansvarlige og de kortsiktige. Til samfunnets beste har de voksne holdt bråkmakerne i ørene, og vel så det, og sørget for at LO har hatt substansiell innflytelse på styringen av Norge, og ikke forfalt til å bli en aktivistisk og høytropende streikemaskin.

LO har vært en progressiv kraft, ikke en konservativ brems.

les også

Kamphaner røyker EØS-fredspipe

I 1994 var LO med sitt overraskende nei-vedtak på kongressen helt sentral i å vippe folkeflertallet over på nei til EU-siden. Det var uklokt, men LO-ledelsen kompenserte nederlaget ved å være blant av de varmeste forsvarerne av EØS-avtalen. Norge har siden den gang vært med i EUs indre marked og lønns- og velstandsutviklingen har vært oppsiktsvekkende, også for LOs imponerende 900 000 medlemmer. Enkelt sagt: Norge går så det gviner, dog ikke uten unntak. Globaliseringen kaster noen mørke skygger også over Norge.

EØS-avtalen er en dunkel konfigurasjon med et betydelig demokratisk underskudd, takket være vår inngrodde motstand mot å faktisk være med der beslutningene tas. Men oppsidene ved denne husmannsaktige tilknytningsformen er så ubestridelige at stortingsflertallet har valgt å la avtalen ligge som en bunnplanke i vårt forhold til Europaunionen. Det åpenbare alternativet til EØS er ikke å forsøke å gjenopplive fordums avtaler mellom Norge og det som med årene har blitt til EU – det er å bli med i EU. Men det er per nå like sannsynlig som at Ingebrigt Steen Jensen blir ny leder i Human Rights Service.

Striden rundt EUs energibyrå Acer, den bekymringsfulle kost og losji-saken i verftsindustrien, og den pågående Brexit-bruduljen har alle skapt en ny omdreining i den norske EU/EØS-debatten. SV og Senterpartiet er på ballen, men enda mer aktive er radikalerne i LO, som med noe nær utenomjordisk stamina har holdt den venstrenasjonale gløden i live siden 70-åra.

les også

LO-sjefen: NHO har plassert en bombe under EØS-avtalen

Tidligere i måneden brast en av de mest solide EØS-skansene i Fellesforbundet, det tunge avdeling 5 (fancy navn er ikke normalen i LO). At det sterkt EU-kritiske Transportarbeiderforbundet går inn i Fellesforbundet på nyåret, kan også bidra til å vippe stemningen over til et nei til EØS, hvilket vil være noe av et paradigmeskifte i fagbevegelsen. Transportsjefen, den gamle Rødt- og RV-eren Lars Johnsen, (som, tradisjonen tro, har en byste av Lenin på kontoret) sier at dette «trolig vil tippe flertallet også på LO-kongressen i 2021». En annen av de uslitelige kommunistene i rørsla, AKP-veteranen Boye Ullmann, er også overbevist om at LO er i ferd med å snu.

Midt i dette spetakkelet står en Jonas Gahr Støre som etter beste evne forsikrer alle om at EØS-avtalen er like fastlimt som håret til en viss president. Nå som regjeringsprosjektet med EØS-partiet KrF kun forble en drøm for Støre, er han omgitt av revitaliserte EØS-motstandere på alle bauger og kanter. Sp, SV og Rødt er våre tre klart mest eurofobe partier, og faller LO blir det snaut med EU-trygge kamerater i Støres omland. Og jo lenger det går før maktbevisste sosialdemokrater står utenfor regjeringslokalene og ser inn, jo mer utsatte er de for press fra et ytre venstre som har de politiske konjunkturene på sin side.

Spørsmålet er om sosialdemokratiet nå er sterkt nok til å stå oppreist i møtet med dette. Støre gjør som LO-leder Hans-Christian Gabrielsen og legger skylden på opprøret på NHO og regjeringen. I dette ligger det samtidig en bønn om at anti-EØS-kreftene heller bør peke på regjeringen enn å ha et monomant fokus på Brussel. For handlingsrommet i avtalen er knapt utnyttet av Solbergs mannskap.

Men det spørs om det holder. EU-motstanderne har ferten av enda en epokegjørende seier. LO har en seig tendens til å samle seg om ulne kompromisser som kan tolkes i alle retninger, men EØS-spørsmålet står virkelig og vipper nå, på nesten uvirkelig vis.

Det kan fort bli Støres største hodepine frem mot 2021.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder