– Når FN skriver at et land ikke kan håndtere utfordringene og mulighetene knyttet til migrasjon alene, så er det ingen festtale, men en hard realitet, skriver Taraku.
– Når FN skriver at et land ikke kan håndtere utfordringene og mulighetene knyttet til migrasjon alene, så er det ingen festtale, men en hard realitet, skriver Taraku. Foto: Daae, Erlend / NTB scanpix

FNs migrasjonsplattform er ingen festtale

MENINGER

På menneskerettighetsdagen, 10. desember, skal FN samle representanter for nesten alle sine medlemsland, deriblant Norge, til Marrakesh i Marroko for å vedta en felles global migrasjonsplattform. Migrasjon er en av vår tids største utfordringer. Derfor er det ikke overraskende at det er en del motstand og kritikk mot denne avtalen.

debatt
Publisert: Oppdatert: 06.12.18 15:21

SYLO TARAKU, forfatter og rådgiver i tankesmien Agenda.

Før migrasjonskrisen i 2015 ville et slikt dokument knapt blitt lagt merke til utenfor kretsen av spesielt interesserte.

I dag er kombinasjonen migrasjon og overnasjonalitet en perfekt markeringssak for innvandringsmotstandere på høyresiden. I Norge har FrP tatt dissens i regjering og vil tvinge utenriksministeren til å gi en redegjørelse i Stortinget. Motstanden viser seg i diverse «kampanjer» i alternative medier og i grupperinger på Facebook.

En demonstrasjon mot migrasjonsplattformen endte i masseslagsmål i Oslo.  Forrige torsdag ble den tema i NRK «Debatten», uten at folk kunne bli særlig klokere av det. Tolkninger av avtalen og dens betydning spriker i alle mulige retninger. 

Det er viktig å huske på at formuleringene i internasjonale avtaler som denne må være gjenstand for kompromisser og balanseringen mellom ulike hensyn, som gjør at alle kan finne ting de liker eller misliker der. For eksempel nevner man ordet «forpliktelse» flere steder samtidig som man også understreker statenes suverene rett til å bestemme sin egen migrasjonspolitikk.

Det sies at både flyktninger og migranter har noen grunnleggende rettigheter som må respekteres, men det understrekes samtidig at dette er to atskilte grupper som kan ha differensierte rettigheter.

Avtalen fremhever positive aspekter av migrasjon, men man finner også en formulering der man ikke «benekter» at migrasjon kan påvirke land og samfunn «på svært forskjellige og til dels uforutsigbare måter». Videre står det at mediansatte skal «bevisstgjøres» og «læres opp» i migrasjonsrelaterte spørsmål og begreper, men samtidig skal dette gjøres med «full respekt for pressefriheten». Og slik kan vi fortsette.

Jeg skal til Marrakesh for å følge diskusjonene der. Når man i ettertid skal tolke avtalen, er det viktig å få med seg hva som ble sagt og av hvem og hvorfor. Det er for eksempel fremdeles uenigheter rundt Flyktningkonvensjonens kontekst og intensjoner.

Var vestlige land som laget denne konvensjonen under den kalde krigen i 1951 først og fremst opptatt av humanitære hensyn eller var hovedmotivet å diskreditere kommunismen gjennom å tilby asyl til dissidenter fra Øst-Europa?

En ting er imidlertid sikkert. Flyktningkonvensjonen av 1951 opererer med et svært snevert flyktningbegrep og hadde for lengst mistet sin relevans om den den ikke var blitt utvidet og tolket i mer progressiv retning de siste tiårene. Østeuropeiske dissidenter flyktet i sin tid fra totalitære og allestedsnærværende statlige myndigheter: Dagens flyktninger flykter typisk fra områder der staten er fraværende, såkalte «failed states».

Det er naturligvis naboland som blir mest berørt av massefluktsituasjoner. Asylmigrasjon derimot, med individuelle søknader og individuell behandling av sakene, er hovedsakelig et fenomen i Vesten. På 60- og 70-tallet hadde europeiske land programmer for gjestearbeidere fra ikke-vestlige land, men etter oljekrisen i 1973 strammet man inn arbeidsinnvandringsreglene. Norge innførte den såkalte innvandringsstoppen i 1975. Ikke-vestlige innvandrere fortsatte å komme, men da som familieinnvandrere og asylsøkere i stedet. 

En afghaner reiser som arbeidsinnvandrer til Russland, men for å få innpass i Europa, så må man søke om asyl. Asylmigranter åpner veien for etterfølgende familieinnvandring.

En stats rett til å beskytte sine grenser og bestemme hvem som har tilgang til dens territorium er blitt ansett som bærebjelken i suverenitetsprinsippet. Men asylretten setter noen grenser for grensekontroll. Når man søker om asyl ved grensen, så kan man ikke avvise den personen helt uten videre. Slippes man først inn, så kan det bli vanskelig med retur etterpå. Å finne løsninger som både sikrer kontroll på grenser og ivaretar migrantenes og flyktninger rettigheter er ikke så lett. I hvert fall ikke uten bedre internasjonalt samarbeid.  

Det er nettopp mer internasjonalt samarbeid FNs migrasjonplattform tar til orde for. Trygg, regulert og velordnet migrasjon høres bra ut som et alternativ til ulovlig innvandring og kaos, men hvordan oppnår man dette målet? Kan det å åpne for mer arbeidsmigrasjon fra ikke-vestlige land motvirke irregulær migrasjon?  

La oss ta Nigeria som et eksempel. En undersøkelse viser at hele en av tre nigerianere har vurdert å emigrere. Å åpne for at leger og andre fagfolk fra Nigeria kan innvandre på lovlig vis til Europa vil ikke få andre potensielle nigerianske migranter til å gi opp sin drøm om et bedre liv i Europa. En drøm som de kun kan realisere gjennom irregulære reiser med menneskesmugling.

Nigeria kommer til å oppleve en befolkningseksplosjon i tiden fremover, så emigrasjonen derfra forventes å øke. Det kan være bra for de migrantene det gjelder og kanskje også for Nigeria, men hvordan vil Italia og Spania og resten av Europa oppleve situasjonen?

Å åpne for mer regulert innvandring uten å finne effektive måter å bekjempe irregulær innvandring betyr bare mer innvandring. Derfor er samordning rundt grensekontroll, bekjempelse av menneskesmugling og retur helt nødvendig. 

Formuleringer som å «optimalisere de overordnede godene ved migrasjon» og å få migrasjon «til å fungere for alle» høres ganske festtaleaktig ut. Men dialogen FN har initiert er et godt utgangspunkt for å takle migrasjonsutfordringer bedre enn i dag. I stedet for å ignorere eller bagatellisere betydningen av migrasjonsplattformen, så burde alle medlemsland bidra til å gjøre den bedre og mer realistisk.

Om ikke i avtaleteksten, så i gjennomføringen av den. For når FN skriver at et land ikke kan håndtere utfordringene og mulighetene knyttet til migrasjon alene, så er det ingen festtale, men en hard realitet. 

Her kan du lese mer om