VEKSTKRITISK: – Hvilke politikere har mot til å avstå fra repetisjon av ideer utviklet i en annen tid, og isteden åpne seg for en reell debatt om veiene til framtidens grønne samfunn, spør Svein Hammer. Foto: Bjørn-Erik Langvand

Debatt

Miljøpolitikkens ensidighet

Til forskjell fra 1970-tallet er det i dag omtrent ingen som utfordrer til debatt om det er mulig å søke et kvalitativt bra samfunnsliv, uten å forankre det i den evige vekstens logikk.

Publisert:

SVEIN HAMMER, forfatter

De siste månedene har vi kunnet lese en rekke reportasjer, utspill og diskusjoner om hvordan vi bør forholde oss til klimaendringene. De som ytrer seg er absolutt ikke enige om alt.

Likevel, det er slående hvor mye av debatten som forankret seg i en overgripende fortelling, der et viktig tema holdes på avstand: det vekstbaserte framskrittet.

les også

Antarktis smelter seks ganger raskere enn på 1980-tallet

Slik skal det visst forbli. Les for eksempel perspektivmeldingen til regjeringen Stoltenberg (2013) og Solberg (2017). I begge skrives det mye om økonomisk vekst, og mye om miljøproblemer. Men disse to størrelsene veies ikke mot hverandre. Tvert imot, premisset er at miljøkrisene skal løses gjennom fortsatt vekst. Bak dette ligger en sterk tiltro til menneskelig mestring, utøvd gjennom vitenskap, statistikk, teknologi, administrasjon og markedsløsninger.

I min bok «Fra evig vekst til grønn politikk» (2016) beskriver jeg hvordan denne måten å tenke på har vokst fram. Gjennom en langstrakt historie ble ulike faktorer vevd sammen til en gradvis sterkere vekstmekanisme. I møtepunktet mellom statlige ambisjoner, økonomisk gevinstjakt og våre forventninger om økt velstand, levestandard og forbruk, ble vekstens elv en dominerende kraft i samfunnsutviklingen.

les også

Det første og siste oppdraget

Pluss content

På 1960- og 1970-tallet skjedde noe nytt. En økende bekymring for naturmiljøet ble politisk viktig. Erkjennelsen om økosystemenes sårbarhet fikk ideen om et evigvarende, vekstbasert framskritt til å vakle. Stadig flere innså at omfattende endringer i naturmiljøet kunne få selve grunnmuren for sivilisasjonen til å vakle. Dermed åpnet det seg et mulighetsrom for å tenke annerledes. Med bidrag fra Arne Næss, Erik Dammann og mange andre ble det nå legitimt å utfordre forestillingen om den evige veksten som veien til et godt liv.

Det tok imidlertid ikke lang tid før lufta gikk ut av ballongen, og vi beveget oss videre inn i den fasen vi fortsatt befinner oss innenfor. Hva var det som skjedde?

En ansats til svar finner vi i Eivind Trædals bok «Det svarte skiftet». Her beskrives det gradvis mer oljedopede Norge fra 1990-tallet og framover. Framstillingen er tankevekkende, men preges litt for mye av fokus på norske forhold. Endringene var nemlig internasjonale snarere enn nasjonale, de fant sin form alt på 1980-tallet, og de ble legitimert gjennom Brundtland-rapporten «Vår felles framtid».

les også

Blandede reaksjoner etter klimaenighet: Fra «gledelig» til «vanvittig provoserende»

Den radikale vekstkritikken hadde stimulert aktører innenfor vitenskap, teknologi, politikk og økonomi til å forme et effektivt tilsvar, forankret i det moderne samfunnets grunnfortelling. Med dette ble det åpnet en mulighet for at ulike aktører (inkludert Bellona og Zero) kunne kanalisere miljøproblemene inn i et modernistisk spor, der det legges til grunn at krisene kan møtes og løses via fagkunnskap og teknologiutvikling. Troen på den menneskelige mestringen hadde atter funnet fotfestet, og med litt mer grønnfarge kunne det vekstbaserte framskrittet fortsette stødig framover.

Donald Trump og hans likesinnede seiler nok fortsatt på den gamle, fossilgrå elva. I Norge er det derimot den beskrevne vekst/vern-elva som former veivalgene. Vi kan kalle dette tankesporet for økologisk eller grønn modernisering. Det bæres fram av de fleste partiene, med Arbeiderpartiet og Høyre i front. De kan nok være uenige om mye, men rammen er lagt og veien peker stødig framover. Miljøvern er redusert til et administrativt felt, der problemer løses gjennom tekniske beregninger av tålegrenser og tilhørende tilpasninger og tiltak for skadebegrensning. Det eneste vi trenger å diskutere, er hvilke teknologier vi bør satse på.

I dette har grønn vekst blitt vår tids mantra. Til forskjell fra 1970-tallet er det i dag omtrent ingen som utfordrer til debatt om det er mulig å søke et kvalitativt bra samfunnsliv, uten å forankre det i den evige vekstens logikk. Det å åpne seg for muligheten av å endre hvordan vi lever livene våre, tone oss ned og ta mindre plass, inngår ikke i den politiske maktens refleksjonsrom.

les også

Oslo offisielt åpnet som Europas miljøhovedstad

Jeg ønsker å utfordre miljøpolitikkens ensidighet. Derfor ga jeg sist høst ut boka «Framtidens Norge». I denne belyser jeg tre alternative tankespor, som jeg her bare kan berøre helt kort: For det første en dypgrønn tenkning, som sier at naturens livgivende kraft bare kan sikres ved at vi skaper et helt annerledes samfunn. Dernest en mer pragmatisk variant, som godtar at teknologiutvikling og den slags kan bidra med mye bra, men som sier at vi samtidig må tilpasse livsformen vår mer til naturens funksjonsmåte.

Til sist en tredje posisjon, som sier at miljøkrisene alt har satt så sterke spor at det ikke finnes noen vei tilbake. Det blir derfor for naivt å tenke at vi bare trenger å trekke oss tilbake, så ordner naturen resten. Vi er nødt til å selv forme framtiden, men vi bør gjøre dette uten å overdrive troen på menneskets mestringsevne. Vissheten om at vi for alltid har endret naturen, at vi heretter må overleve innenfor rammen av et omskiftelig, ukontrollerbart livsmiljø, bør være mer enn nok til at vi dropper den skråsikre troen på at teknologiutviklingen alene skal frelse oss fra alle problemer.

Den som vil vise politisk mot i 2019, bør starte med å akseptere at vi mennesker er feilbarlige vesen. Det er bare en illusjon at vi kan beregne og kontrollere framtiden fullt ut. Tvert imot, vi bør frigjøre oss fra vår selvsentrerte tro på at vi mestrer alt. Først da blir vi i stand til å se hvor farlig det er å la det vekstbaserte framskrittet dominere vår politiske tenkning. Offensive løsninger er bra og nødvendig, men vi trenger også å utvikle en vilje til å begrense oss.

Hvilke politikere har mot til å avstå fra repetisjon av ideer utviklet i en annen tid, og isteden åpne seg for en reell debatt om veiene til framtidens grønne samfunn?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder