ØKONOMIKRANGEL: – Astrid Melands (til høyre) påstand er at mer markedsliberalisme og mindre Gerhardsen-politikk fører til økt vekst. Mitt anliggende er å etterlyse grunnlaget for Melands antakelse. Det fins i hvert fall ikke i BNP-veksten, skriver Magnus E. Marsdal.
ØKONOMIKRANGEL: – Astrid Melands (til høyre) påstand er at mer markedsliberalisme og mindre Gerhardsen-politikk fører til økt vekst. Mitt anliggende er å etterlyse grunnlaget for Melands antakelse. Det fins i hvert fall ikke i BNP-veksten, skriver Magnus E. Marsdal.

En myte ved livets slutt

debatt
Publisert:
MENINGER

VGs kommentator Astrid Meland påsto at en «Gerhardsen-inspirert politikk» vil «gi mer likhet», men med den bieffekt at «folk flest blir fattigere og (...) norsk økonomi havner på felgen».

MAGNUS E. MARSDAL, leder i Manifest Tankesmie

Jeg etterlyste grunnlaget for denne påstanden, og påpekte at den gjennomsnittlige veksten i BNP per innbygger i Norge 1950-80 – altså perioden med «Gerhardsen-inspirert politikk» – var 87 prosent høyere enn i perioden 1980-2010. Veksttakten i OECD-landene generelt var 55 prosent høyere i perioden med mer regulering og lavere ulikhet (1960–1980) enn i perioden med privatisering og økende ulikhet (1980–2000).

I sitt tilsvar til mitt innlegg hevder Andreas Hardhaug Olsen at jeg trekker bastante og ukvalifiserte slutninger basert på noen få tall fra SSB. Men Olsen retter baker for smed. Jeg har verken lagt som «premiss at et økonomisk systems suksess reflekteres i BNP-tall alene» eller trukket bastante slutninger om årsakssammenhengen mellom politisk retning og økonomisk vekst.

Det var, tvert imot, VGs Astrid Meland som brukte et bastant premiss: At mer markedsliberalisme og mindre Gerhardsen-politikk fører til økt vekst. Mitt anliggende er å etterlyse grunnlaget for Melands antakelse. Det fins i hvert fall ikke i BNP-veksten, for de tallene peker i motsatt retning.

Olsen hevder at jeg ikke forstår samfunnsøkonomi. Men det er helt konvensjonelt innenfor samfunnsøkonomi å bruke BNP-vekst som en indikator på økonomisk suksess. Jeg er ellers helt enig i at BNP som mål har åpenbare svakheter, og det er verdifullt å peke på manglene, slik Olsen gjør. Han tåkelegger nok likevel i unødig grad når han hevder at at BNP-målet skjuler verdiene fra framskritt i produksjonen.

«Produktivitet» måles vanligvis som hvor mye vi kan lage gitt den arbeidskraft vi anvender; BNP delt på antall timer vi jobber. Mer effektiv produksjon fanges derfor per definisjon opp i BNP. Det er sant at ikke alt kan måles, for eksempel kvalitetsforbedringer, men det var også sant under regjeringen Gerhardsen.

Det finnes grader av markeds- og planøkonomi, og mye forvirring i denne diskusjonen følger av at man ser for seg ytterpunkter. Basert på den empirien Olsen og jeg til sammen har mønstret, ser det ut til at vi i alle fall er enige om at den økonomiske veksten var høyere i OECD-landene i tiårene fram mot 1980 enn den har vært etter.

Av dette følger ingen bastante påstander om årsaken til at veksten var høy under Gerhardsen og lav under høyrebølgen. Jeg bare påpeker at æraen med høyest vekst, innenfor de siste 70 årene, var den sosialdemokratiske gullalderen, med streng regulering av handel og finans, og mer direkte demokratisk styring enn vi har hatt under høyrebølgen etter 1980.

Under høyrebølgen har veksten vært markant lavere. Melands kommentar var egnet til å innbille leserne det motsatte: At økt konkurranse de siste 40 årene har gitt økt økonomisk vekst. Mitt anliggende er bare å påpeke at dét er, slik Olsen må innrømme, en myte. Den kan nå legges død.

Her kan du lese mer om