Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Italias nye regjering: «Romerne er helsprø»

MENINGER

Skadepotensialet til Italias nye regjering kan knapt overvurderes. Men faren for selvskading er større.

kommentar
Publisert:

Få edruelige observatører levner den elleville storkoalisjonen av uspesifiserte systemkritikere og høyreradikale populister noen lang levetid. Ikke hvis de forsøker å omsette sin egen regjeringsplattform i praktisk politikk.

Nominasjonen av en apolitisk statsminister, en jusprofessor med uklar CV og ingen uttalte ambisjoner utover å være «folkets forsvarsadvokat», får Italias nye toppsjef til å fremstå mer som en informasjonsdirektør fra landbrukssamvirket enn regjeringssjef. Hva står Giuseppe Conte for ? - annet enn det Femstjernerbevegelsens Luigi Di Maio og La Lega-leder Matteo Salvini til enhver tid hvisker ham i øret ... ?

Det eneste vi vet, er at han får en krevende jobb med å formulere et troverdig forsvar for kostbare reformer som borgerlønn og lavere pensjonsalder når dette skal dekkes inn i et budsjett hvor inntektssiden er barbert med avgiftskutt og skattelettelser.

Mange venter dessuten i spenning på hvordan han vil forklare italiensk eksportnæring at regjeringen heller vil ha et godt og sanksjonsfritt forhold til Putin enn sømløs tilgang til EUs indre marked.

At Italia gjør noe med de urimelig høye satsene for inntektsskatt, er i og for seg på tide. Men når det påtroppende lederskapet i eurosonens tredje største økonomi og nest mest forgjeldete land ser for seg å finansiere kalaset med nye låneopptak, da snakker vi ubalanse i mer enn økonomisk forstand.

Det er lett å bli svimmel når man møter seg selv i svingdøren hele tiden. Et svimlende juv mellom regjeringspartnerne gjør det ikke enklere for dem.

Den ene bedyrer at man ønsker å bevise ansvarlighet og samtidig demonstrere at de har et program for nasjonal velferd. Den andre ser seg tjent med økonomisk kaos for å slå en langsiktig kile inn italiensk etablert politikk. EUs advarsler om en ny finanskrise dersom gjeldsboblen brister, skremmer ikke. For Salvini er det tvert imot en mulighet.

Klok av skade etter Mussolinis diktatur, sørget Italia for å gi seg selv en kronglete grunnlov som ikke tillater å samle all makt på en hånd. Det mange andre vil kalle seigt byråkrati og tungrodde strukturer, er for italienerne en sikkerhetsforanstaltning.

Vel vitende om at dette gjør det umulig å trekke seg ensidig fra internasjonale avtaler som EU ved å holde folkeavstemning, slik britene gjorde, har Salvini ingen mulighet til å melde Italia ut av eurosonen.

Ifølge Financial Times mener Princeton-professor Harold James at det derimot er fullt mulig å regissere en finanskrise, erklære force majeure, for så å «ta regjeringsansvar» og innføre en parallell valuta.

Konspirativt? Ja, men dette er Italia, hvor de fleste konspirasjonsteorier er sanne, ifølge nobelprisvinneren Dario Fo. Uansett viser de uforbeholdne uttalelsene fra Salvini og dels Di Maio om hvilket handlingsrom de mener å ha i den økonomiske politikken, at rasjonelle innvendinger taper mot emosjonelle utfall. Italia, sant?

Det er fristende å sitere en av Cæsars samtidige, den store Obelix: - Romerne er helsprø!

Italias største parti – den korrupsjonskritiske, byråkratijagende og antielitistiske Femstjernersbevegelsen (M5S) – er tuftet på ideen om direkte demokrati, folkeavstemninger og fornuftsbaserte, ikke-ideologiske veivalg. De forlanger beslutningstakere med «rene hender», et uttrykk med en egen moralsk og politisk patos i et land historisk kjent for en nedarvet korrupsjonskultur.

Partigründer Beppe Grillo bygde opp en organisasjon fra ingen ting i 2009 til å ha hver tredje velger i ryggen i 2018. Hans mantra var alenegang foran samarbeid med noen av de etablerte partiene, som han anså som smittebærere av denne korrupsjonskulturen.

Grillos etterfølger, den velkledde medieyndlingen Luigi Di Maio, har valgt annerledes. Han er realist og skjønner at M5S ikke vil få gjennomført noe som helst uten en strategisk samarbeidspartner. Men selv om et flertall av bevegelsens medlemmer stemte for å gå i regjering med det innvandringsfiendtlige nasjonalistpartiet La Lega, har mange av de opprinnelige Femstjernene uttrykt skuffelse over Di Maios iver etter å gå til sengs med Salvini.

La Legas appell til rasister og høyreekstreme opprører systemkritikerne i M5S, mange av dem akademikere og unge idealister.

De har også friskt i minne hvordan Salvinis forgjenger, korrupsjonsdømte Umberto Bossi, misbrukte sin stilling grovt da han pusset opp huset for skattebetalernes penger og lot det offentlige betale for private innkjøp til familien. Han ble i fjor idømt en fengselsstraff på to og et halvt år. Da underslaget ble avslørt og han måtte trekke seg som partileder, ble Bossi utnevnt til ærespresident i La Lega.

Likeså er det mange av La Legas velgere som har vanskelig for å glemme hvilke karakteristikker Femstjernersbevegelsens kandidater tildelte dem i valgkampen nettopp av den grunn. Med rette spør de seg selv: Hvis vi var så uspiselige for tre måneder siden, hva gjør oss så attraktive nå? Kan vi stole på politikere som oppfører seg som – ja, politikere?

Én ting kan skeptikerne i begge leire imidlertid enes om: Den umusikalske ironien i hvordan M5S og La Lega kvernet og kvernet gjennom hele valgkampen på det udemokratiske faktum at italienerne ikke har fått velge sin egen statsminister siden Silvio Berlusconi.

Salvini og Di Maio lot ingen sjanse gå fra seg til å minne om hvilken forakt for folket det representerte at Italias fire siste regjeringssjefer alle har vært utpekt – enten av presidenten, eller av koalisjonsregjeringens partiledere.

Akkurat som Giuseppe Conte.

* * *

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Her kan du lese mer om