Det norske fleskeberget

MENINGER

Folk flest spiser gris. Og det må vi bare fortsette med. Ja, vi må spise enda mer. For det er så altfor mye av det.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 28.05.18 08:49

Svinet hoper seg opp på lager. Overproduksjonen er på 4300 tonn nå. Kjøtt som neppe kan dumpes i Afghanistan, slik vi gjorde med sauekjøttet.

Vi får begynne med sommerribbe. Sannsynligheten er stor for at du får noe som heter «engangspurke» på tallerkenen din. Det er en purke slaktet etter bare ett kull med griser. Praksisen er blitt vanlig i Norge. En purke er nemlig ikke en purke før hun har griset. Engangspurkene gjør at bonden kan femdoble produksjonen, uten å bryte reglene.

Og derfor har vi alt for mye svin, noe man vil ta tak i det nylig ferdigforhandlede landbruksoppgjøret.

Alle skryter av oppgjøret. - En jordbruksavtale for fremtiden, skrev Aftenposten. «Unikt» skrev Nationen. Småbrukarlagets Merete Furuberg trodde ikke sine egne øyne. Og det med Høyre og Frp i regjering, partiene som vil kutte overføringene til bøndene.

Det er noe rart her. Det gasses på med penger samtidig som det er store problemer med overproduksjon.

Den eneste grunnen til at purkene slaktes så raskt, er regelverket. Nå skal det utredes. Men det er ikke bare å tette igjen hullet. Bøndene har investert i digre fjøs som skal nedbetales. De vil selvsagt ikke gå fra 10 000 smågris i året til 2500. Melkeoverskuddet er et annet problem. Om to år kan vi ikke lenger sende melken til utlandet i form av Jarlsberg, men alternativet i dette systemet er ikke å kutte ned på produksjonen.

Norsk landbruk drives fortsatt etter planøkonomiske prinsipper. Myldret av regler gir tilpasninger. Så lapper man der det tyter ut, med nok et tiltak som gir tilpasninger.

At det er vanskelig å detaljstyre, ser vi på smørkrisen, lammeoverskuddet og alle tonnene med svin. Det er ingen enkel oppgave å sitte på et kontor langt unna kundene å planlegge hvor mye egg, melk og kjøtt forbrukerne vil ha eller hvilke kvaliteter de verdsetter.

Bøndene er også langt unna markedet. De har en avtale med staten om levering til en målpris som er satt administrativt. Det tilpasser seg statlige tilskudd, ikke løpende signaler fra markedet om hvor mye eller hva de skal produsere.

I vanlige bransjer ser produsentene hva de får solgt og ikke, de må tilpasse seg og finne på nye ting for ikke å gå konkurs. Landbruket kan ikke snu seg like raskt, rett og slett fordi det er planøkonomi.

Tvert om settes det her inn tiltak først når overproduksjonen er konstatert. Da tar Nortura eller Tine grep, og betaler bøndene for å utsette slakting, trygler dem om å inseminere færre dyr, frembringe lettere slakt, kjøre kjøtt på lager eller selge det til dumpingpriser i utlandet.

Politisk er dette vanskelig å endre. Senterpartiet idylliserer planreguleringen, og de fleste andre partier er redde for å miste stemmer hvis de gjør noe med jordbrukspolitikken.

Frp har mindre å tape. Og det er nettopp Frp som har stått bak store endringer i landbruket de siste årene. At Sylvi Listhaug ikke fikk gjort noe som landbruksminister, er feil. På landsbygda popper det opp «Listhaug-fjøs», flate og brede betongfjøs med plass til 60 melkekyr.

Målet til den blåblå regjeringen har vært et mer lønnsomt jordbruk, der bøndene tjener mer av pengene på salg, for slik å slippe å bruke så mye av statsbudsjettet. Regjeringen har støttet store bruk der det er billigst å produsere. Og selv om de ikke har sagt det direkte, vil de ha færre små, kostnadskrevende bruk.

I årets oppgjør er denne linjen forlatt. Nå betaler regjeringen bøndene for å produsere mer ineffektivt igjen. Små og mellomstore bruk har fått mer tilskudd. Det gis også tilskudd til å drive svært kostbare areal, som bratte områder og seterdrift.

Og i et planregulert system der vi har overproduksjon og bøndene vil ha kompensert for at det gir lavere priser, er utfordringen at botemiddelet - mer tilskudd - forsterker problemet.

Regjeringen prøver altså å gi bøndene mer penger uten å få mer overproduksjon. Å betale for å dyrke der det er svært bratt fungerer, for der er det nesten ikke mulig å få noe ut av jorda. Å betale små melkebønder for å produsere, gir mindre melk.

Folksomme bygder er verdifullt. Og nordmenn vil at det skal gå an å bo der som ingen skulle tru. Kulturlandskapet skal holdes i hevd. Gartnerjobben sau og geit gjør, er ikke like lett å overføre til maskiner.

Problemet med dagens system, er at omsetningen av jordbruksvarene er frikoblet markedet. Da får vi ting som engangspurker og overproduksjon.

Det nye i år er at regjeringen har forlatt sitt mål om sentralisering av driften og billigere produksjon.

Det er bare nok et område de har gitt opp å få gjennom politikken sin. Vi får bare hjelpe dem med å spise opp svineoverskuddet. Hva med en nasjonal pølsespisekonkurranse? Engangspurker i brød til alle mann!

Her kan du lese mer om