Foto: Roar Hagen

Spill ball – og glem skandalen?

MENINGER

Internasjonal idrett sliter blytungt med å håndtere Russland-spørsmålet. Hvilken effekt vil det få at landet nå skal ønske velkommen til fotballfesten over alle fotballfester?

kommentar
Publisert:

Det nærmer seg nå, mesterskapet som gjør hver fjerde sommer litt ekstra spesiell for alle oss som elsker fotball.

Den største scenen, superstjernene mot hverandre, øyeblikkene og snakkisene.

Alt dette skal så transformeres til minner, som igjen vil danne grunnlag for utallige lunsjdiskusjoner om hvilket VM som var størst.

For min del vil det alltid være 1982 som gjorde sterkest emosjonelt inntrykk.

Det startet med en stormende sportslig forelskelse i Zico, Sócrates og Éder, men endte i kjærlighetssorg og et fotballkort-album som aldri ble komplettert, etter at Paolo Rossi stoppet den elleville Brasil-årgangen 5. juli.

Så vondt.

Så vanskelig.

Men et bittersøtt minne som aldri blir borte.

Det gjør heller ikke semifinalen mellom Vest-Tyskland og Frankrike, med alle dens ulike fasetter.

Nå er spørsmålet ikke bare hvilke historier som vil være ettermælet fra fotball-VM i Russland.

I like stor grad er det et relevant spørsmål hva slags karakter disse skal og bør ha?

Er det sånn at fotballfesten den kommende drøye måneden bør få overskygge alt?

Idretten er jo ikke så politisk, det er forskjell på Sotsji-OL og fotball, og hvorfor skal vi surmule over dopingfornektelser og slikt, når Messi, Ronaldo og Neymar har ballkunst å by oss dag ut og dag inn?

Eller er det noe dypt foruroligende over pr-effekten vertsrollen kommer til å gi Russland, som altså fortsatt ikke har erkjent det godt dokumenterte, institusjonaliserte dopingregimet?

Et land hvis antidopingbyrå fortsatt ikke er Wada-sertifisert, som driver utstrakt fornektelse og ikke vil gi innsyn i databaser, og som over tid har ført en hel idrettsverden bak lyset.

Skal en systematisert juksemaker virkelig få nyte godt av all den goodwillen en VM-arrangør normalt blir til del?

Nå fant tildelingen av mesterskapet til Russland sted i 2010, lenge før de groteske avsløringene om hva som har foregått, og slik sett er det jo et merkelig sammenfall at et fotballmesterskap finner sted her kort tid etter at landet, i alle fall på papiret, var utestengt fra De olympiske leker.

Men det er nå engang sånn at ulike organisasjoner har jurisdiksjon over sitt, og fotball er ikke kjent som noen dopingversting. Likevel er vi altså ikke lenger unna enn at politikeren og idrettslederen Vitalij Mutko måtte presses til å tre til side som VM-sjef, og ifølge russiske medier er det slett ikke utenkelig at han er tilbake som idrettsminister når verdensmesterskapet er over i historiebøkene.

Det er dessuten en kjensgjerning at varsleren Grigorij Rodtsjenkov, som jo har vist seg å ha noe å fare med, også knytter dopingregimet opp mot russisk fotball.

Nå skal alle dopingprøver som tas denne sommeren flys rett til Lausanne, og vil ikke komme i nærheten av russiske hender, men det er ikke til å komme unna at det er en betydelig bismak over at VM i fotball skal spilles akkurat her, akkurat nå.

Men så blir det vel slik, i en pragmatisk og korttidsminneorientert verden, at den bismaken skylles ned i scoringsrus så fort en eller annen klinker ballen i krysset.

Her kan du lese mer om