BORTKASTET? – Kanskje kjedsomheten avslører at jeg holder på å kaste bort livet mitt, at jeg trenger å leve et mer substansielt liv, spør kronikøren.
BORTKASTET? – Kanskje kjedsomheten avslører at jeg holder på å kaste bort livet mitt, at jeg trenger å leve et mer substansielt liv, spør kronikøren. Foto: Scanpix

Hvordan bekjempe kjedsomhet?

MENINGER

Er det sunt å kjede seg? Ja, sier ekspertene. Nei, sier den kristne tradisjonen.

debatt
Publisert:

KIM LARSEN, katolikk, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Jeg kjeder meg ofte. Det virker som om følelsen forsterkes med årene, og den kommer dypt innenfra. Den kan til og med ramme meg når jeg arbeider eller er opptatt med ulike aktiviteter. Jeg har den senere tid forsøkt å komme til rette med denne erfaringen, alt fra å møte den med et skuldertrekk til å kjempe mot den med ulike avledningsmanøvrer. Hittil har jeg ikke lykkes så godt, men jeg tror likevel at det finnes måter å håndtere denne følelsen på som er bedre enn andre.

Kjedsomheten er en eksistensiell grunnerfaring, hevder professor Lars Fr. H. Svendsen, og tar til orde for at problemet knyttet til fenomenet tilhører de «store spørsmålene» i tilværelsen.  Den rammer hardt og er vanskelig å håndtere. Den innebærer ofte et meningstap, og kan føre til at en mister orienteringsevnen i livet. En følelse av en tykk tåke eller en type søvnløshet som rammer oss når vi aner fred og ingen fare. Noe blir plutselig dypt utilfredsstillende og man opplever at det finnes en mangel i tilværelsen.

Likevel kan kjedsomheten romme en type selvinnsikt, eller i hvert fall muligheten for selvinnsikt. Kanskje kjedsomheten avslører at jeg holder på å kaste bort livet mitt, at jeg trenger å leve et mer substansielt liv, at alle fornøyelsene jeg søker er uten dybde og dermed ikke verdt noe utover den tiden de varer? Jeg tror uansett det kan være vanskelig å finne en quick-fix på problemet. De fleste avledningsmanøvrene har det ved seg: Problemet ser ut til å vokse jo mer atspredt man blir.

I oldkirken kalte man dette fenomenet for acedia, og det ble sett på som en av de verste lastene, selve portalen inn til mange andre synder. Begrepet har ulike meningsnyanser, men betyr egentlig å ikke bry seg. Det handler om en type livslede, motløshet, brist på motivasjonen, likegyldighet og en sløvhet, og får frem horror loci i mennesket: en motvilje mot stedet en befinner seg på. Ved å hele tiden ville være et annet sted enn der man er, blir man rastløs og urolig. Når man arbeider, vil man helst ikke gjøre noe, og når man ikke har noe å gjøre, kjeder man seg.

En av de mest kjente ørkenfedrene på 300-tallet, Evagrius Ponticus, hevdet at denne lasten kunne rive mennesket opp innenfra. Da kunne det bli vanskelig med både bønn og arbeid, noe munkene ofte erfarte. Ble du rammet av acedia kunne du få problemer med å være nærværende og leve i øyeblikket. Derfor kalte Evagrius denne lasten for sjelens slapphet, en grunnleggende forstyrrelse i menneskets følelsesliv. De som blir rammet «svirrer» omkring, og mister evnen til å være til stede her og nå. Man nyter ingen ro i frihet, og viljen ser ut til å være svekket. Den som blir rammet har «fått vondt i viljen», som de gamle ofte sa. Og det er alvorlig.

Evagrius var en av de første som utviklet en teologi om de ni logismoi (tankene). De var opprinnelig ikke tenkt moraliserende, men mer som et forsøk på å forstå hvorfor mennesket ikke faller til ro, eller føler seg så atspredt. Evagrius delte dem inn i tre kategorier: Det begjærlige, det emosjonelle og det åndelige, og acedia falt under den emosjonelle kategorien. Den forvirret menneskehjertet, rammet menneskets oppmerksomhetsevne og gjorde det vanskelig for munkene å arbeide og be.

Acedia kunne også føre til en usunn selvmedlidenhet, og en tomhet i møtet med Guds ord – og i dette lå det en kime til klage som rammet selve gudsforholdet. For hvordan kunne Gud være så kjedelig?

Mennesker som ble rammet av fenomenet, oppfattet tiden som uendelig lang. Evagrius skriver i en av sine tekster: «Acedia gjør at man føler at solen beveger seg veldig sakte, ja, at den nesten står stille, og at dagen oppleves å ha femti timer». Munkene og eremittene som levde i ørkenen, var særlig utsatt for dette, og kalte derfor acedia for middagsdemonen. Den rammet hardest under de varmeste timene midt på dagen.

Evagrius forteller en historie om en munk som er sterkt rammet av acedia. Han kikker stadig ut vinduet for å se om noen kommer på besøk, og irriterer seg over at ingen kommer, at ingen tenker på ham, at ingen bryr seg om ham. Han lurer på når det er spisetid, og fortviler over at solen vandrer så langsomt over himmelen. Han blir trett og søvnig når han åpner bibelen, og ordene treffer ham ikke lenger. Ja, han klynker som et lite barn når han ikke får det han vil ha, selv om han ikke vet hva han ønsker. Munken opplever en tilstand hvor man får en følelse av å bli kvalt, og i stedet for å verdsette det han har, drømmer han om noe som er uoppnåelig. Evagrius påpeker at bare den som har mot til å bli værende i sin celle og holde ut sin sannhet overfor Gud, vil finne veien til ro i sjelen. Munken må «våkent sitte ved sitt hjertes hav og vente til tankenes og emosjonenes fisker dukker opp. Så kan han fange dem og kaste dem ut igjen».

Hvordan skal man da bekjempe acedia? Flere munker og nonner tar til orde for at det første man må gjøre er å akseptere den menneskelige eksistensens begrensning: Tidens gang og dødeligheten. I tillegg er det viktig at hver enkelt tar ansvar for sitt livs historie, og for alle brister og feil som finnes i oss. Men kanskje aller viktigst: Acedia og kjedsomhet bekjempes best med en god porsjon utholdenhet og tålmodighet, gode vaner og rutiner, og ikke minst fysisk arbeid og bønn.

Ved å øve seg i dette, kan du igjen bli herre over ditt liv. Ja, så lett – og så vanskelig. Lykke til.

Her kan du lese mer om