TOMME LØFTER: Folkehelten og cricketspilleren Imran Khan oppildnet sine tilhengere til å demonstrere mot myndighetene. – Nå sitter de skuffet tilbake, skriver kronikkforfatteren. Foto:,REUTERS.

Debatt

Kronikk: En forandring som aldri kom

Pakistan gjennomgår den verste politiske krisen på mange år. Hovedrollen spilles av crickethelten som var håpet for forandring.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Mah-Rukh Ali, journalist i TV 2 Nyhetene.

Imran Khan er navnet på det som var pakistaneres håp. Med sin karisma, budskap og bakgrunn klarte folkehelten og cricketspilleren å sjarmere folk.

Han snakket mot makteliten og maktstrukturer som måtte endres, og han snakket om patriotisme, men ikke bygget på fiendskap.

Landet skulle kunne oppleve et reelt demokrati, mindre ekstremisme og bedre økonomiske kår for den vanlige pakistaner.

Politisk outsider

Mah-Rukh Ali. Foto:Kyrre Lien,VG

I mange år ble Khan sett på som en politisk outsider, en underdog, og det var også hans karaktertrekk. Han var en av dem selv, en vanlig pakistaner som ble helt gjennom den elskede sporten cricket.

Hans ærlighet gjorde han fort til et ikon blant yngre som mistet tro på politiske endringer i et gjennomkorrupt landskap.

Khan har etablert det største kreftsykehuset i Pakistan med moderne teknologi og forskning, og ble kjent for sitt humanitære engasjement der velstående ikke har for tradisjon å gi mest tilbake til sitt eget samfunn, men heller putte penger i egen lomme.

Valgseier i 2013

I valget i mai 2013 seilet han på en bølge av popularitet og kapret 7,6 millioner stemmer, mot statsminister Nawaz Sharifs 15 millioner. For Khan var dette en stor seier i et land med 80 millioner stemmeberettigede og lav valgdeltagelse, og i valg mot den etablerte Sharif-klanen. Nawaz Sharif kommer fra et familiedynasti som har styrt Pakistans største provins Punjab i 25 år, mens Bhuttos parti har ledet Islamabad.

Khan fikk 33 seter i nasjonalforsamlingen, i valget 11 år tidligere klarte han kun å få et sete. Valget 2008 boikottet Khan av prinsipp, under general Pervez Musharraf, som året før erklærte unntakstilstand da hans egen makt var truet.

Khan ble sett på som en bråkmaker som snakket myndighetene imot og ble satt i husarrest i kaotiske uker i 2007. Jeg har møtt Imran Khan som journalist flere ganger og fulgt hans vei i pakistansk storpolitikk tett. Under unntakstilstanden møtte jeg Khan da han klarte å rømme fra husarrest og var på et hemmelig tilholdssted i frykt for hva som ville skje om myndighetene fikk tak i han.

Khan var opptatt av å mobilisere yngre generasjoner. Det var tydelig for meg å se at hans upolerte sjarm fascinerer.

Valget i 2013 var en enorm fremgang for Khan. Han klarte det ingen hadde klart før han, å komme utenfra og bli en sentral skikkelse i pakistansk storpolitikk på få år. Det er historisk på alle måter i Pakistan der hæren har styrt over halvparten av tiden landet har eksistert, og de demokratiske lederne har tilhørt politiske familiedynastier.

Nasjonalforsamling som nikkedukke

Observatører beskrev valget i fjor som et veiskille. Med sin voksende støtte trodde man at Khan ville opptre som mektig opposisjonspolitiker og delta aktivt i nasjonalforsamlingen. Den lider av dårlig rykte og er kjent for å være en nikkedukke for regjerende parti og militæret. Det var derfor ventet at Khan ville utføre jobb som vaktbikkje for at den mest sentrale maktinstitusjonen i landet kunne bli sunnere, og vokse bort fra ukultur preget av kameraderi.

Khan leverte ikke

Men Khan levde ikke til forventningene, og var ikke aktiv i nasjonalforsamlingen. I stedet så han en kortere vei til de virkelige maktkorridorene.

Han så for seg selv som statsminister. Med det i tankene ba han folk om nekte å betale skatter og avgifter, han oppfordret til gateopptøyer og politisk kaos som endte i kraftige sammenstøt for to uker siden.

Med seg på laget fikk han Mohammed Tahrir Ul-Qadri. En religiøs, sunnimuslimsk politiker som ved hjelp fra Nawaz-brødrene bygde opp en tilhengerbase og senere etablerte mange madrasa, både i Pakistan og utlandet. Her i Norge er det flere tusen som tilhører hans religiøse menighet gjennom Minhaj Ul Quran. Qadri startet sitt politiske parti Pakistan Awami Tehreek (PAT), men klarte aldri å oppnå stor støtte i valg i hjemlandet. Han bosatte seg i Canada, men har i alle år hatt ambisjoner om comeback i pakistansk politikk.

Felles mål

Qadri og Khan snakker begge om revolusjon når de oppfordrer folk til å ty til gatene. De fleste vet at når de to nå snakker om revolusjon er det ensbetydende med at de to selv vil komme til makten, og de har funnet hverandre i dette felles målet.

Politiske eksperter er sikre på at den beryktede etterretningstjenesten ISI står bak. Den er kjent for velregisserte spill der politikerne får en rolle som de selv mister kontroll over. I sin iver etter makt, lar Qadri og Khan, begge seg bruke.

Pakistansk historie viser at det ikke lønner seg.

Man kan si mye Nawaz Sharif, og at han ikke har gjort noe med Pakistans reelle problemer. Men han har først og fremst hisset på seg militæret, som liker dårlig når demokratisk valgte politikere blander seg bort i det militæret anser som sitt bord; nemlig utenriks og sikkerhetspolitikk. Militæret har for tradisjon å straffe politikere som de anser som brysomme. Det er her Imran Khan og Qadri nå lar seg bruke.

Det er først og fremst trist for alle de millioner som trodde på Khan. Dem har han nå skuffet med tomme løfter, og mange har mistet håp om at det han sto for var annet enn hans egen posisjonering i pakistansk politikk. I mellomtiden går Pakistan gjennom en av de verste flomkatastrofene, med politikere som mer enn landets fremtid er opptatt av sin egen.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder