AD HOC: – Mønsteret har gått igjen i Libya og Mali, og gjentar seg nå med ISIL i Irak. Når det av politiske, humanitære eller andre årsaker blir helt umulig for Vesten ikke å reagere, gjennomføres det begrensede militære operasjoner som svar på den helt akutte utfordring – men uten noen strategi for å løse det langsiktige problem, skriver kronikkforfatteren. Foto:Roar Hagen,VG

Debatt

Kronikk: Vestens strategiske dilemma

Vestens oppdemmingsstrategi er et surrogat og en reserveløsning, utløst av vår manglende evne og vilje til å påføre våre motstandere et avgjørende nederlag der dette krever en type politisk og militær utholdenhet Vesten som kollektiv ikke lenger har, skriver Sverre Diesen.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef

Vestens erfaring etter Afghanistan og Irak er at vi ikke er villige til å bære de menneskelige og økonomiske kostnader ved langvarige, sivil-militære stabiliseringsoperasjoner på andre kontinenter.

Vi har hverken vilje, tålmodighet eller en helhetlig strategi for å bygge opp igjen en stat fra grunnen med politiske og administrative institusjoner, fungerende sikkerhetsstyrker et cetera.

LES OGSÅ: Diesen: Vi må bidra mer!

Uten langsiktig strategi

Det er en leksjon som selvsagt ikke har unngått hverken hensynsløse diktatorer eller brutale opprørsbevegelser rundt omkring i verden. De kan vanskelig tolke Vestens tilbaketrekning fra disse konfliktene som annet enn en oppmuntring til å fornye sine anstrengelser, hva enten det er for å beholde eller erobre makt. Den makten bruker de både til å forfølge og undertrykke annerledes tenkende og troende innenfor egne grenser, og til å støtte voldelig ekstremisme andre steder. Det kan de gjøre i relativt trygghet for at ingen vil gripe inn.

Da må de overskride grenser som gjør at en begrenset militær intervensjon – normalt med luftmakt – fremstår for Vestens liberale demokratier som uomgjengelig nødvendig og et mindre onde enn å forbli passiv. Syrias Assad har hittil balansert på den riktige siden av streken. Men mønsteret har gått igjen i Libya og Mali, og gjentar seg nå med ISIL i Irak: Når det av politiske, humanitære eller andre årsaker blir helt umulig ikke å reagere, gjennomføres det begrensede militære operasjoner som svar på den helt akutte utfordring – men uten noen strategi for å løse det langsiktige problem.

Når amerikanske borgere myrdes for åpent kamera, forlanger selvsagt det amerikanske folk handling. Men få vil ønske seg tilbake til Irak i det omfang og tidsperspektiv som skulle til for å skape en stabil stat og marginalisere ISIL politisk.

Permanent kontroll

I øyeblikket synes den mest aktuelle versjon av utfordringen å være militante islamisters opprør mot legitime, men svake regjeringer i Afrika og Midt-Østen. Etter at de lenge måtte nøye seg med bombeaksjoner og geriljalignende operasjoner, har islamistene både i Mali og Irak skiftet strategi og gått over til å søke permanent kontroll over større landområder og befolkningsgrupper.

Dette har utløst vestlige militæraksjoner som gjør at de for en tid er blitt holdt i sjakk eller drevet tilbake til sine tilfluktssteder i mer utilgjengelige områder for å bygge seg opp igjen. Dermed oppstår det en fastlåst tilstand der ingen av partene kan skape en avgjørelse. Opprørerne kan ikke skaffe seg kontroll over større områder uten å gå over til konvensjonelle operasjoner som umiddelbart gjør dem sårbare for overlegen vestlig militærteknologi.

Vesten på sin side kan heller ikke vinne, fordi vi ikke vil ta belastningen ved tiår med stabiliseringsoperasjoner som kan berøve opprørsbevegelsene legitimitet og oppslutning i egen befolkning. Dermed gjenstår tilsynelatende bare muligheten for å leve med problemet og konfliktene, og søke å demme opp for nye fremstøt ved kortsiktige hasteoperasjoner utløst av akutte kriser.

Dobbel utfordring

Her øyner vi en ny versjon av den kalde krigens containment-strategi – oppdemmingen av kommunistisk ekspansjon rundt i verden uten en direkte konfrontasjon med Sovjetunionen. Oppdemming blir en treffende betegnelse på hvordan Vesten har tenkt å forholde seg til utfordringen fra regimer og bevegelser som truer så vel politisk stabilitet som grunnleggende sivilisatoriske verdier rundt om i verden: Ikke løse problemene, men holde dem under en slags kontroll i en veksling mellom passivitet og sporadiske, begrensede intervensjoner.

Målt med idelle mål fortjener dette knapt å bli kalt en strategi. Det er et surrogat og en reserveløsning, utløst av vår manglende evne og vilje til å påføre våre motstandere et avgjørende nederlag der dette krever en type politisk og militær utholdenhet Vesten som kollektiv ikke lenger har.

For NATO synes fremtidens sikkerhetsutfordring derfor å bli dobbel: Å avskrekke væpnet tvangsdiplomati fra et mer selvbevisst og ambisiøst Russland i Europa, og samtidig demme opp for de konfliktene som truer vår sikkerhet og våre interesser andre steder i verden – avskrekking av en type trussel hjemme og containment av en annen type ute. De europeiske allierte vil være mest opptatt av å sikre seg amerikansk støtte til det første, mens amerikanerne vil være mest opptatt av å få europeerne med på det siste. Hverken Norge eller andre småstater vil derfor i lengden kunne reservere seg mot å delta i slike operasjoner, eller slippe unna med et humanitært transportfly eller det obligatoriske feltsykehuset.

Mest sannsynlig betyr det styrkebidrag i form av moderne kampfly og spesialstyrker, der spesialstyrkenes oppgave er dobbel: Finne og anvise mål på bakken for flyene og samtidig lære opp vertslandets egne sikkerhetsstyrker til raskest mulig å overta ansvaret selv.

Ikke pirk i overflaten

Vestens utfordring vil være å utvikle en slik ny form for containment til en systematisk strategi. Men da kan vi ikke som nå bare pirke i overflaten.

Da kreves det tidsbegrenset innsats av overlegen militærmakt for å fordrive disse gruppene der de har tatt makten og påføre dem så store tap at det blir lenge til de kan gjøre et nytt forsøk på å erobre den – men uten noen illusjoner om at vi skal kunne beseire dem helt.

I stedet må vi trekke oss ut igjen og vente på neste konflikt, for så å gjenta prosedyren. Det er den logiske konsekvens av Vestens manglende vilje til å engasjere seg i sivil-militær stabilisering med sikte på mer varige løsninger.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder