Foto:Roar Hagen,

Kommentar

For strenge bankregler

Å gråte for norske banker, er en øvelse som lett kan gjøre deg til en narr i folkets øyne. Jeg forsøker likevel.

  • Tom Staavi
Publisert:

Nylig mistet DnB en lukrativ kundegruppe til Danske Bank, nemlig Akademikerne. Fagforeningen organiserer om lag 180 000 høyt utdannede som gjennomgående har gode inntekter og i stor grad trygge jobber. En svært attraktiv kundegruppe vi må anta at DnB ikke ga fra seg uten kamp. Likevel vant den danske konkurrenten anbudet. Kan grunnen være at norske og utenlandske banker har ulike regler å forholde seg til?

Basel-direktivene som er kommet over tid, har medført regulering av bankvirksomhet i hele verden. Fra 1. januar i år er tolkningen av de ulike Basel-direktivene lik i hele EU. Norge skiller seg ut som ensom svale på viktige områder. Det går på slike ting som krav til hvor mye egenkapital en bank må ha og hvordan det skal beregnes.

Advarsel, matematikk følger

Det er når vi skal beregne dette tallet, Norge og EU skiller lag. For å skjønne dette, må vi lide oss gjennom litt matematikk.

Brøken som gir egenkapitalprosenten, er ikke overraskende egenkapital delt på hvor mye penger banken har lånt ut. Og det er under denne brøken (i nevneren) at norske regler skiller seg fra EU. Norske banker må nemlig legge inn en større andel av utlånene i nevneren enn sine konkurrenter i EU. Det er dette som er kjent som risikovekting av lån. Vi har valgt et gulv. På næringslån skal minst 80 prosent av lånet telle med, på boliglån 40 prosent. Bankene i EU kan etter særskilte retningslinjer selv vurdere hvor risikable lånene er. Effekten av dette, sier flere norske banker og Finans Norge, er at nevneren i brøken for utenlandske banker blir mye lavere. Og følgelig trenger de mindre kapital bak hver utlånte krone enn en norsk bank gitt samme krav til egenkapitalprosent.

Hva betyr det? Jo, det betyr at for eksempel en svensk bank trenger lavere rentemargin på et lån gitt til en norsk næringslivsaktør enn en norsk bank på et identisk stort lån fordi den norske banken må ha mer penger på kistebunnen for å gi lånet. Og de pengene skal eierne ha avkastning på.

Jo høyere risiko, jo nærmere norske regler kommer utenlandske banker. Det er derfor på lån med lav risiko den utenlandske banken får en særlig fordel. Den norske banken må vurdere det til 80 prosent, den utenlandske kanskje helt ned til 20 prosent.

Også for lån til bolig er forskjellen, ifølge norske banker, merkbar. Utenlandske banker møter mindre strenge egenkapitalkrav på grunn av vektingsforskjellen for den samme lånesummen.

Finansnæringen eksporteres

Spiller det noen rolle da? Ingen trenger å synes synd på norske banker som likevel tjener penger som gress. Og i utgangspunktet lever norsk næringsliv greit med at det kan låne av utenlandske banker til samme vilkår som næringslivet i utlandet.

Faren, og kanskje effekten av dette, er at norske banker blir presset til høyrisikoengasjementer og utlån til husholdningenes boligkjøp (der reglene likevel er likere), samtidig som utenlandske banker tar de mindre risikable næringslånene i Norge.

Det kan bety at vi flytter en stor andel av næringslån og derfor også finansnæring, ut av Norge. Det er risikabelt fordi finansnæringen i alle land ofte rømmer hjem hvis økonomiske kriser oppstår. Hvis de utenlandske bankene som har tatt store markedsandeler i Norge, stenger bøkene og avslutter engasjementer, vil norsk næringsliv slite med å få finansiering. Noe som kan gjøre en eventuell nedtur enda verre.

God idé, men …

Ideen til norske myndigheter er det i utgangspunktet neppe noe å si på. Norge, som foreløpig ikke har hatt noen merkbar krise hverken i boligmarkedet eller i næringslivet i etterkant av 2008, ønsker et strengere regelverk for å bygge mer kapital i bankene våre mer enn de gjør i land der alt allerede har raknet. Samtidig kan det også tenkes at det er en god strategi å sende en del av våre lån ut av Norge for å spre risikoen for en norsk boligkollaps til banker utenfor Norges grenser.

Men det er ikke vanskelig å være enig med finansnæringen som ønsker seg et likere regelverk. Paradoksalt nok, påpeker en banksjef, vurderes de mest risikable lånene, forbrukslån, i det norske systemet mindre risikable enn et næringslån. På disse lånene har vi nemlig harmonisert reglene våre med resten av verden.

Finansdepartementet bekrefter at Norge har valgt en litt annen inngangsvinkel enn mange andre land. Begrunnelsen er at man har konstatert at en bankkrise svært ofte starter i boligmarkedet eller i markedet for næringseiendom. Siden det har vært en sterk økning i boligprisene de siste årene, og i husholdningenes gjeld, er det også her norske myndigheter har størst oppmerksomhet mot boblefare.

Alternativet for norske myndigheter hadde vært å bruke tilleggskravene man kan stille om «konjunkturbuffer» (formelt navn er «motsyklisk kapitalbuffer». Da øker man selve kapitalkravet fremfor å justere kravene til nevneren fra brøken beskrevet over.

Denne bufferen er allerede «skrudd på» i Norge, men på et moderat nivå enn så lenge (et prosentpoeng høyere kapitaldekning). De fleste land i Europa har ikke skrudd den på fordi de er i annen situasjon enn oss.

Men det er ikke i hovedsak ikke denne bufferen bankene reagerer på, det er de strengere tolkningene av risikovektene de er pålagt.

Finansdepartementet påpeker også at de jobber med harmonisering av reglene slik at nordiske banker som tilbyr lån i Norge må følge norske regler for de lån som gis her i landet.

Finansnæringen har de siste årene gjort seg upopulære. Stadig større utbytter rimer dårlig med deres argument for høyere inntjening er at de er pålagt å bygge mer egenkapital. Men vi må ikke bli blinde av aggresjon, når bankene er svært oppgitt over strengere regeltolkning i Norge og mener det er konkurransevridende, bør vi lytte til dem. Det er antagelig fornuftig i det lange løp at en så internasjonal bransje som finansnæringen ikke møter sterkt konkurransevridende regler fordi flagget over hovedkontoret er norsk.

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder