Vi står midt i en ideologisk krig om skolefremtiden til norske barn. Det er ikke en dag for tidlig.

Hva våre barn skal lære på skolen, hvordan de skal lære det og når de skal lære det, har blitt gjenstand for et ordentlig bikkjeslagsmål. Endelig.

Ikke at bikkjeslagsmål er en foretrukket debattform, men det er en naturlig konsekvens av at de berørte – lærere, skoleledere og foreldre – er blitt kneblet i årevis. Lærere og skoleledere gjennom vanntette klausuler om lojalitet til skolesjefen og foreldre gjennom frykten for autoritetene.

Nå har det gått hull på boblen og det som siver ut på kronikkplass og i Facebookgrupper er ikke pent. Hvem som vinner dragkampen om Skole-Norge er for tidlig å si. Men skolebyråkratene kan sparke PR-apparatet allerede nå. For rådene de gir har ikke ønsket effekt, ikke sett utenfra.

Dårlig PR

For noen uker siden ble det kjent at Haugerud skole i Oslo har operert med et hårreisende interndokument ved navn «Standarder for den profesjonelle lærer på Haugerud skole». «Du kan være uenig innad, men utad står du fjellstøtt på det vi er enige om», sier et av punktene i dokumentet.

Den eksplisitte kneblingen av lærere har sendt sjokkbølger inn i de tusen hjem. Hva gjør skolebyråd i Oslo, Anniken Hauglie? Jo, hun går ut og gir full støtte til rektoren ved skolen, som sier han lever godt med dokumentet.

Og på Twitter skriver hun at hun har «null tillit til de mange som har ytret seg om dem». Dårlig PR-trekk. Som å sette plaster på et beinbrudd.

Denne manglende evnen til å ta selvkritikk er gjennomgående. Det være seg kritikk mot nasjonale prøver, praktisering av fritak, lærertetthet, praktiseringen av særskilt norskopplæring, pengebelønning av rektorer basert på elevenes karakterer, eller detaljstyringen av lærere i klasserommet. Forskjellen denne gangen er at skolekritikerne ikke lenger lar seg avfeie. De har mistet respekten for autoriteten.

Tilbakeslaget

I korte trekk står kampen mellom de som tror på målstyring, testing og standardisering i skolen – og de som ikke tror på det. Krigen utkjempes ikke bare i Norge, men i alle land hvor målstyring er middelet og PISA-resultatene er målet. Norske skolepolitikere svelget George W. Bush sin skolereform «No child left behind» med hud og hår på begynnelsen av 2000-tallet. Tilbakeslaget kommer derfor omtrent samtidig, både her og i USA.

I april i år ble amerikanerne rystet av skole-skandalen i Atlanta hvor 11 skoleledere er blitt dømt for massiv juks med nasjonale prøver. Så kom «Opt out» – meld deg ut – kampanjen.

En enkel appell på en skole i begynnelse av året førte til at 165 000 elever, en av seks elever i delstaten New York, ikke deltok i minst en av de nasjonale prøvene i år. Skolebyråkratene er svimeslått. Fagforeninger og foreldreaktivismen sprer seg nå til andre delstater. I Sverige foregår nå en lignende oppildnet debatt om testregimet og verdien av PISA-resultater.

I Norge forsøker skolebyråkrater og skolepolitikere å isolere og bagatellisere sine kritikere. Sannheten er at kritikken overhodet ikke er marginal, den er internasjonal. Norske foreldre, aktivister og skoleforskere som bestrider fordelene ved målstyring og testing er altså ikke enhjørninger som «ikke har skjønt det».

Det er også et problem at systemkritikk møtes med å skyve lærere eller elever foran seg. Slik tilfellet har vært etter avsløringen av Haugerud-dokumentet. «Lagånd i særklasse», er kritikken parert med. Da har man tydeligvis ikke skjønt kritikken.

Kamp om prinsipper

Kritikken handler om prinsipper. Skal lærere ha ytringsfrihet? Skal de være lojale mot eleven og formålsparagrafen, eller skal de være lojale mot sjefen? Skal de svakeste holdes utenfor, eller skal man få et usminket bilde? Skal en lærer få detaljerte instrukser for hvordan hun lærer bort og opptrer i klasserommet, eller skal hun jobbe under mandatet i Opplæringsloven og bruke den kunnskapen hun har tilegnet seg gjennom profesjonsutdannelsen og ikke minst førstehåndserfaringen? Holder det med prøver, eksamener og kartlegginger av elevene for å gi dem tilpasset opplæring, eller må man i tillegg ha nasjonale prøver? Hvis man skal ha nasjonale prøver, hvordan skal disse foregå og hva skal resultatet brukes til? Det er dette det kjempes om.

Begge partene i skolekrigen kan slå i bordet med forskning. Både i Norge og internasjonalt. I USA finnes det et hav av fremtredende forskere, som hevder at denne styringsformen hverken fører til mer læring eller utvisking av sosiale forskjeller.

En av regimets fremste talspersoner, Diane Ravitch har snudd og kaller hele systemet for «svindel». Samtidig finnes det forskerstjerner som John Hattie som er blitt en potet hvis skoleforskning kan brukes til å forsvare alt fra store klasser og få lærere til å legge ned små skoler.

Felles for alt dette er at det treffer oss der det smerter mest – våre barn. Derfor er det personlig. For hver enkel forelder, for hver enkel lærer og for hver enkel rektor. Skolebyråkratene gjør seg selv en bjørnetjeneste når de ikke tar kritikken på alvor. Boksehanskene har bare så vidt kommet på i Skole-Norge.

@ShaziaSarwar

Les mer: Misvisende om Oslo-skolen