GÅTT SKEI(S): – Men det er for enkelt å tro at skifte av mannskap automatisk gir Venstre ny vekst, advarer kronikkforfatteren. Foto: Frode Hansen

Debatt

Venstre må bli mer «grønt» igjen

Flere av kandidatene til lederskapet som hittil er brakt på banen var pådrivere for samarbeidet med Frp. Men Venstre har mistet troverdighet på grunn av dette. Frp bør holdes unna bordet der framtidas politikk utformes.

ERLING MOE, kommunalråd i Trondheim (V)

Venstre falt ut av Stortinget i 1985 etter å ha vært representert siden 1884. Etter hundreogett år var vi altså ute, og det ble oppnevnt en «gjenreisningskommisjon».

Rapporten fra kommisjonen fikk navnet «Tilbake til Venstre» hadde som hovedkonklusjon at Venstre hadde blitt for «grønt», og måtte finne tilbake til sin liberale profil.

34 år senere er vi flere som mener at Venstre må bli mer «grønt» igjen. Det føles som et paradoks. Men i 1985 ga velgerne blaffen i miljøpolitikk. Nå er «alle» opptatt av miljø og klima. Venstre var for tidlig ute med grønn profil, og vi har vært så opptatt av å bredde ut politikken at mange ikke trodde vi var på miljøtoget da det forlot perrongen i 2019. Sammensetningen av ledelse i Venstre kan ikke løsrives fra politikken.Heller ikke fra at politikk er et lagspill, og ingen individuell idrett.

Erling Moe. Foto: Cathrine Dillner Hagen

Dagens miljødebatt er som et déjà vu for en som har vært i Venstre i over 40 år. Vi var først ute og advarte blant annet mot en ensidig oljebasert økonomi (vi kalte det «Kuwait-økonomi»), for et samfunn i likevekt med naturen, for klassisk naturvern, for mindre bil i bysentrum, for mer sykkel og kollektivtrafikk. Vi mente at inndelingen av de norske partiene i en blå og en rød pol var for tilslørende for de reelle konfliktene i samfunnet, og at også var en grønn pol  politikken med vekt på desentralisering, levende lokalsamfunn, miljøvern og en balansert økonomi.

Venstre har i hele sin historie vært et sentrumsparti. Et historieverk om Venstre heter «Den gylne mellomveien». Dette er et godt uttrykk. Venstre balanserer offentlig og privat innslag i økonomien (sosialliberalisme), er opptatt av liberale verdier, samarbeider både med borgerlige og sosialister for å nå samfunnsmål, er praktisk og udogmatisk. Noe av det viktigste ved Venstre har vært uavhengigheten av særinteresser. Derfor dannet interessegruppene nye partier da Venstre ikke var dogmatisk, for eksempel Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Høstens valg er historiens dårligste valg for Venstre. Vi har hatt lavere prosenttall, men aldri færre folkevalgte og færre ordførere. «Miljøpartiet Venstre» var slagordet for 30 år siden. Nå er det mange som sier de skal stemme «grønt», men tenker på et annet parti. Venstre har fått til mye i regjering, ikke minst når det gjelder miljø og klima.  Samtidig har vi mistet sakseierskapet til miljøpolitikken. Venstre må finne tilbake til sin grønne sjel, uten å miste den liberale.

Venstre er både et liberalt og grønt sentrumsparti, og ikke et «grønt høyreparti». Også noen Venstrefolk bruker begrepet «borgerlig» om Venstre. Det definerer oss som en del av et høyre-fellesskap vi historisk sett ikke er en del av. Vi må ikke bidra til å svekke rommet i det politiske sentrum. Å finne tilbake til Venstre betyr å være et uavhengig sentrumsparti – det mange kaller «Vingle-Venstre», men som for meg er hedersmerket på et udogmatisk parti uavhengig av særinteresser.

Det pågår en lederdiskusjon i Venstre. Flere av kandidatene til lederskapet som hittil er brakt på banen, var pådrivere for samarbeidet med Frp, og ansvarlig for profileringen i samarbeidet og fram mot valget.

Landsmøtet i 2017 etterlot en liten reveutgang som gjorde det mulig for partiet å gå inn i dagens regjering. I en kronikk i VG for to år siden, som jeg mener står seg godt også i dag, advarte jeg mot å gå inn i regjeringen. Jeg er imponert over hva våre statsråder får til i et vanskelig forhold. Men vi har mistet troverdighet på grunn av samarbeidet med Frp.

Derfor blir det for enkelt å tro at skifte av mannskap automatisk gir Venstre ny vekst. Fram mot 2021 kan et sterkere sentrum med miljøpartier utfordre Ap og Høyre. Et omfattende grønt skifte forutsetter at de to partiene er med. Frp er på taperlaget hvis vi ser på hvilke saker som vil prege den politiske debatten framover. Ungdom er positive til grønn politikk og et flerkulturelt samfunn. Det er derfor liten grunn til å holde Frp ved bordet som utformer framtidas politikk. Samtidig har Høyre bedre miljøpolitikere enn Ap (Lene Westgaard-Halle, Henrik Asheim) og potensialet for kursendring er større der enn i Ap.

Venstre har fått mye gjennomslag i regjeringen. Men flere av profilsakene oppfattes som smale og uviktige for velgerne. Vi har brukt for mye energi på slike saker. Og flere av dem har svekket oss i distriktene. Også i Venstre er det noen som mener vi må velge om vi skal være et byparti eller bygdeparti. Det er en farlig kurs. At Sp har gjort overraskende gode valg i storbyene nå skyldes ikke at det er mange bønder i byen, men at det er mange bygdefolk i byen. Venstre må være et landsdekkende parti. Også dette handler om hvilke personer som skal lede Venstre framover.

Mot alle odds kom Venstre tilbake på Stortinget i 1993 etter åtte år ute, og vi har siden deltatt i tre regjeringer. Nå må vi som er Venstre rigge partiet slik at at grønt og liberalt sentrumsparti fortsatt kan spille en viktig rolle i norsk politikk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder