Foto: TEGNING: MORTEN MØRLAND/VG

Kommentar

«The Crown»: Dronningens tale

Som biografisk kostymedrama er tredje sesong av «The Crown» nok en overdådighet av påkostet tant og fiksjonelt fjas. Verdens dyreste TV-serie er trolig også det nærmeste vi kommer virkelighetens dronning Elizabeth.

Mandag åpner hun det britiske parlamentet, for 65- gang, og holder sin Queen’s Speech – en trontale folk flest pleier å gi blanke i, men som i år kan trekke seere på Netflix-nivå.

Ikke på grunn av det dronningen skal snakke om. Mer det hun ikke kan si.

Simpelthen fordi britenes siste mannlige statsministre, Boris Johnson og David Cameron, har vært taktløse nok til å trekke hennes person inn i sine politiske mageplask og påberopt seg kongelig forståelse.

Som privilegerte Eton-gutter har de vært vant til å skryte på seg kvinnelige bekjentskaper over sin liga, og komme unna med det. Men å lekke fra diskrete samtaler med Elizabeth II Regina, endog tolke hennes ansiktsuttrykk for å krydre egen selvbiografi, Slik Cameron har gjort – eller lyve majesteten rett opp i den rojale fleis, slik Johnson gjorde da han forledet dronningen til å suspendere landets nasjonalforsamling – det gjør man bare ikke!

Så noen har spurt seg: Kommer dronning Elizabeth til å bemerke dette på noe vis mandag, når hun først har ordet – og oppmerksomheten?

Nei, det skulle tatt seg ut!

les også

Begikk Boris statskupp?

For det første er den britiske trontalen, som den norske, forfattet og filt på av den sittende regjeringen. Det er det utøvende makt som forteller hva den har tenkt å bruke makten til.

For det andre ville et utsagn med tydelig meningsinnhold være et brudd på dronningens selvpålagte kutyme og rolleforståelse. I motsetning til våre hjemlige kongelige, der stundom øine gnistrer stygt, og vi på befriende vis kan mer enn ane mennesket bak ordensbåndet, har dronning Elizabeth aldri ment noe offentlig. Hun har aldri gitt et reelt og uforbeholdent intervju.

Ingen utenfor den nærmeste familie eller innerste krets vet hva hun egentlig tenker om noe som helst.

«La oss ikke late som at vi har den minste idé om hvordan hun er», skrev den konservative kommentatoren Matthew Parris da dronningen for fire år siden tangerte sin oldemor, dronning Victorias rekordlange regjeringstid.

les også

Hva slags konge blir Charles?

Parris er tidligere Tory-parlamentariker og «kjenner» monarken fra sitt politiske virke. Rettere sagt, hans poeng er at den politiske eliten og andre som måtte påberope seg dronning Elizabeths bekjentskap, er bløffmakere.

Dronningens venner, de som virkelig kjenner henne privat, vet man lite om. Fordi de snakker ikke om det. De løfter aldri på en flik av det hemmelighetens slør som ligger over Buckingham Palace. Den som – selv uforvarende – har gjort det, er ikke lenger i vennekretsen.

Politikere som har møtt henne ofte fremholder dronningens intellekt, hennes sterke pliktfølelse og – på tomannshånd – skarpe tunge. Da hun mottok sin tiende statsminister, Storbritannias yngste siden 1812, sørget hun for å nevne at Winston Churchill var hennes første.

«Det var før jeg var født, så jeg fikk en følelse av min relative overlegenhet, eller mangel på sådan, i et historisk perspektiv», erindret Tony Blair – i forståelse for at dronningen med overlegg hadde satt ham på plass.

les også

Monarkiets myke makt

Politiske analytikere er imidlertid delt på hvor bevisst denne antatte rettledningen av vekslende regjeringssjefer har vært. Ifølge The Times finnes det ingen bevis på at dronningen har tilkjennegitt en faktisk vurdering som har hatt faktisk innflytelse på noen statsministers faktiske beslutning.

Historikeren og forfatningseksperten David Starkey, mener at dronning Elizabeth II har «perfeksjonert kunsten å snakke uten å si noe som helst». Hun [har] «aldri gjort eller sagt noe som noen vil huske».

På umerkelig vis har Elizabeth redefinert monarkiets konstitusjonelle rolle ved å innføre en ny «politisk rettighet», fremholder han. I tillegg til de tre kjente rettigheter som tilligger majesteten i møte med politikken – retten til å bli konsultert, til å støtte og til å advare – har Dronningen selv lagt til en fjerde: Retten til taushet. Ikke bare i politisk kontroversielle spørsmål, men i alle kontroverser.

Summen av dette, skriver Starkey, er at hun i det stille har oppfunnet en tilnærmet genial regjeringsform ved å implementere monarkiet som noe vi tar for gitt og av og til sutrer over, omtrent som været.

les også

Kommentar: Dronningen større enn monarkiet

Dronning Elizabeth II går for å være universets mest omtalte kvinne. Ingen nålevende er tilgodesett (?) med flere biografier, monografier og hagiografier. Bøker om hennes liv, hennes familie og hennes gjerning utkommer jevnlig. Ikke minst ved runde åremål, jubileer og bryllupsdager. Slike har det jo vært en del av.

67 år på tronen har gitt tallrike anledninger til å brette ut det man vet om verdens lengstlevende og lengstsittende monark. Om Dronningen kan det utdypes en del. Om Elizabeth knapt noe. Simpelthen fordi informasjonen er lagt lokk på.

Fraværet av tilgang til primærkilden innebærer noen opplagte begrensninger, men mye godt og innsiktsfullt er likevel skrevet om den britiske dronningen. Især av historikere og journalister som har evnet å tolke hennes gjerning inn i samtiden.

les også

Da Diana døde

Fascinasjonen fôres i stor grad av hovedpersonens generelle utilgjengelighet, men det opprettholder samtidig interessen for kongehuset og skaper et løpende informasjonssug som legitimerer stadig mer nærgående dokumentarer og analytiske bøker.

Neste uke kommer det sågar en bok på norsk; «Årene med Elizabeth», skrevet av Dagbla’-gullpenn Inger Merete Hobbelstad, hvor det loves nettopp lange historiske linjer og skarpe analyser. Som jo er det en utenforstående kan bidra med i håp om å forklare en lukket anakronisme som kongehuset. At det utgis seriøs, originalskrevet sakprosa her hjemme om en 93-årig introvert monark i et annet land, er illustrerende for mystikken som fortsatt hviler over den institusjonen hun leder. Likevel mest over dronning Elizabeth selv.

I egalitære Norge gir det nærhet til det opphøyde at kongen går med Marve-hatt og gjenbruker boblejakken han fikk til Lillehammer-OL. Klassedelte briter knyttes nærmest til sitt kongehus når avstanden er størst. Dagslys ødelegger magien, som den britiske konstitusjonseksperten Walter Bagehot betonte i sin berømte analyse av kongehusets rolle i britisk statsskikk.

les også

Den populære «tabbe-prinsen» trekker seg fra offentligheten

Derfor er det et interessant paradoks at det er via TV – det invaderende mediet engang beskrevet som kongefamiliens nemesis – at ny nærhet skapes og magien styrkes. «The Crown» er den største ulykke for britiske republikanere på denne siden av Oliver Cromwell.

Neste måned overtar Olivia Colman kronen etter Claire Foy i tredje sesong av den populære Netflix-serien. Premiere 17. november. Forvent stø kurs til himmels på seerbarometrene.

Konseptet er uslåelig: I et rammeverk av ubestridelige fakta og gode, men ubekreftede rykter, utspilles et tidvis høyspent drama i salonger utilgjengelig for folk flest. Reelle møter celebriteter imellom og historiske hendelser veksler sømløst med begrunnede antakelser og utleverende spekulasjon.

Dronning Elizabeth II er en offisiell fasade, som et teater, men serien gir innkikk som legemliggjør de portretterte på måter som skaper sympati og forståelse. At det er skuespill skaper tilstrekkelig forbehold. At det er godt skuespill inngir troverdighet. Serien er tidenes beste PR-kampanje for Huset Windsor. «The Crown» er Dronningens tale.

Fiksjonen er biografisk sanndru, eller i hvert fall ærlig nok til at helheten fremstår pålitelig. Vi kan ikke vite om Netflix-Elizabeth speiler virkelighetens Elizabeth, men vi tror det så gjerne.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder