Foto: TEGNING: MORTEN MØRLAND

Kommentar

Det blågrønne skiftet

Boris Johnson har overtatt rattet etter Margaret Thatcher. De blå er tilbake i førersetet for et grønt skifte.

FNs neste klimatoppmøte i Glasgow er bare et svangerskap unna. Om ni måneder kommer verdenslederne sammen ved elven Clyde, i Skottlands største by, for å bivåne nedkomsten av det som bør bli en ambisiøs karbonkutt-avtale. Boris Johnson ønsker å påta seg farskapet.

Men han begynner å få det travelt. Veien er ennå lang og kronglete. Dessuten må 600 nye brexitlover på plass først.

En høytstående politiker utpekes gjerne til å lede arbeidet med FN-toppmøtet, slik daværende utenriksminister Laurent Fabius ble utnevnt til president for Pariskonferansen i 2015. Den britiske energiministeren Claire O’Neill fikk i sin tid Glasgow-presidiet av statsminister Theresa May. Men forrige fredag ble hun brått sparket.

les også

VG mener: Brexit-kaoset forsetter

Så da Johnson denne uken offisielt skulle annonsere Storbritannias presidentskap for FNs klimamøte 2020, hjalp det lite at han stilte med den ikoniske naturprogramskaperen Sir David Attenborough (93) ved sin side. Anerkjennelsen fra den levende BBC-legenden spilte ingen rolle.

Pressekonferansen for å lansere progressive miljøtiltak, som skulle plassere Storbritannia i førersetet i klimakampen, ble kvalt av internpolitisk støy. Fremmøtte medier var mer interessert i statsministerens reaksjon på twitter-angrepene fra den forsmådde partifellen O’Neill.

les også

Attenborough advarer om klimakrise

Det er knapt noen hemmelighet at Boris Johnson har et troverdighetsproblem. Han har løyet, bløffet og skiftet retning så mange ganger at heller ikke i miljøspørsmål fremstår han som en konsistent politiker.

I det ene øyeblikk renner han av over av sarkasmer om klimafornektere, det neste avviser han konkrete miljøforslag. Ifølge The Times har han oftere stemt mot miljøsaker i underhuset enn for.

Samtidig var han borgermesteren som la til rette for bysykling i London, innførte offentlige ladestasjoner, og som statsminister har han flere ganger tatt til orde for aktivt miljøvern. Allerede i sin seierstale da han vant parlamentsvalget i desember, poengterte Johnson at han skulle «gjøre dette landet til det reneste, grønneste i verden, med det mest omfattende miljøprogrammet».

Slik er klima, ved siden av brexit, den sak Boris Johnson oftest løfter frem som viktigst for hans regjering. Ifølge ham er det to sider av samme sak. Han begrunner sin avvisning av EUs klimapolitikk med at hans egen er mer ambisiøs. Det har han for så vidt rett i. Han ønsker seg vindmøller, til lands og til vanns. Han vil ha strømkabel fra Norge for å elektrifisere gassdrevne husholdninger og kullfyrt industri.

les også

Brexit: Slutten. På begynnelsen.

Derfor har han gjentatt Theresa Mays målsetting om at Storbritannia skal bli et nullutslippssamfunn i 2050, at kampen mot drivhusgassene må intensiveres og at alle diesel- og bensindrevne biler, inklusive hybridbiler, skal utfases fra britiske veier innen 15 år.

«Hvis vi ikke handler umiddelbart, vil temperaturen stige med tre grader», uttalte Boris Johnson så sent som tirsdag.

Igjen har han bare tiden og veien. Mens halvparten av det norske nybilsalget er statssubsidierte elbiler, utgjør elbil bare 1,6 prosent av det britiske, og kun to prosent av øyfolkets samlede bilpark.

Også Storbritannia har noen økonomiske incentivordninger for den som velger batteri foran bensin, men den radikale omleggingen som statsministeren varsler vil kreve statlige bidrag på et helt annet nivå. Det er neppe aktuelt i en markedsliberal økonomi som den britiske, er det vel?

Si ikke det. Denne uke hadde det mørkeblå regjeringsorganet The Telegraph en lang kommentarartikkel, signert en av avisens næringslivsredaktører, der første setning lyder: «Storbritannia må lære av land som Norge for å oppmuntre folk til å velge elektriske kjøretøyer.» Det påfølgende er en ode til den norske modellen som har gitt resultater britene nå ønsker seg.

les også

VG mener: Riktig elbilpolitikk

Før valget i desember sa en fjerdedel av britene at miljøsaken ville være avgjørende for hvordan de stemte. Blant yngre velgere var denne andelen 70 prosent. For Boris Johnson kan klima- og miljøprofilen bli det som skiller Torypartiet fra rivalene.

Det kan også bli saken som gir ham og britene internasjonalt lederskap i deres nye, fristilte situasjon.

Britiske konservative er slett ikke de eneste som øyner denne muligheten. Både i Østerrike og Tyskland søker sentrum-høyre mot miljøpartiene. Den neste tyske regjeringen forventes å bestå av kristeligdemokratene CDU/CSU og De grønne.

I Brussel har den blå blokkens nye EU-president, Ursula von der Leyen, tatt til orde for en European Green Deal – en vekststrategi som skal gjøre Europa til det første klimanøytrale kontinentet. Og i Norge har Høyres statsminister innsatt et kobbel blågrønne statsråder i departementene, som Tina Bru i olje- og energi. Hun regnes som en mulig arvtaker etter Erna Solberg.

les også

EU pådriver for klima

Britiske konservative har imidlertid et historisk eierskap til miljøsaken. Margaret Thatcher var pådriver for opprettelsen av FNs klimapanel, og kalles gjerne den første prominente politiske leder som advarte verden mot menneskeskapte klimaendringer.

Gjennom en serie taler på 1980-tallet, som kulminerte med hennes hovedinnlegg i FNs generalforsamling i 1989, snakket hun om global oppvarming som følge av fossilt brensel, om hull i ozonlaget og at «vi i vanvare har begynt et massivt eksperiment med planetens egen system».

Mange av analysene var Thatchers egne, og bygde på tidens forskning, men også undersøkelser hun selv hadde tilegnet seg.

Som hun sa når hun ble spurt om hvordan det var å være britenes første kvinnelige statsminister: «Det er langt viktigere at jeg er den første statsminister med vitenskapelig utdannelse».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder