GENI ELLER FIASKO? Sveriges statsepidemiolog Anders Tegnell. Foto: Fredrik Sandberg/TT / TT NYHETSBYRÅN

Debatt

Sveriges unike tilnærming

Hvordan skal vi stille Sverige til ansvar for landets håndtering av Coronakrisen?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ANDERS SUNDELL, lektor i statsvitenskap ved Gøteborgs Universitet

Anders Sundell Foto: PRIVAT

Sveriges svar på Coronakrisen er et europeisk unntakstilfelle. I nesten alle andre land, inklusive Norge, Danmark och Finland, har regjeringene stengt ned samfunnet. I Sverige er grunnskoler fortsatt åpne og sammenkomster med opp til 500 personer er tillatt.

Folkhälsomyndigheten, med statsepidemiologen Anders Tegnell som fremste ansikt utad, har en annen vurdering sammenlignet med mange andre europeiske eksperter, og mener at en nedstengning av samfunnet ikke er tilstrekkelig virkningsfullt.

Ekstremt mye står på spill. Utilstrekkelige tiltak vil koste, både i liv og i lidelser. På den andre siden vil overdrevne tiltak føre til konkurser og arbeidsledighet, som igjen vil ødelegge tilværelsen til mange av dem som blir rammet.

Samtidig rår en fundamental usikkerhet om hvilken metode som er best egnet. Viruset er nytt, akkurat som tiltakene er det. Aldri før har økonomien med hensikt blitt tverrstoppet på denne måten. Ingen kan vite sikkert hva effektene vil bli.

Før eller siden kommer tiden der fasiten er klar, og ansvaret skal fordeles. Personer i ledende stillinger må stilles til ansvar for valgene de har tatt. Politikere vil vinne valg eller tape valg, avhengige av måten de har forsøkt å løse krisen på. Tjenestepersoner vil enten få bestått-stempel eller miste jobbene sine. I og med at Sverige har valgt en unik tilnærming, blir alt dette særskilt aktuelt. Hvis Sverige klarer seg bedre enn de andre, «blir Anders Tegnell den nye Hans Rosling, og statsminister Stefan Löfven vil fremstå som Europas cooleste statsminister», som kommentatoren Viktor Barth-Kron skrev i avisen Expressen.

Kun å vente og se hvordan det går er dog en utilstrekkelig måte å vise ansvar på. I en interessant tekst sammenligner den norske filosofen og samfunnsforskeren Jon Elster ansvarsplassering i antikkens Athen med Karthago. I Athen var resultatet det eneste viktige. Gode resultater – som en suksessfull krig, et vunnet slag – ble belønnet, mens motsatsen, altså et nederlag, ble hardt straffet.

Straffen ble utmålt selv når resultatet lå utenfor den ansvarliges kontroll. Ved ett tilfelle ble seks generaler dømt til døden for å ha unnlatt å redde skipsbrudne. Det at en storm gjorde redningsarbeidet umulig, var irrelevant. Oppsiden ved dette systemet var at den som fattet dårlige beslutninger kunne reddes av ren flaks, så lenge det endelige utfallet var godt.

På den andre siden av Middelhavet, i Karthago, tenkte de omvendt. Fokuset var istedenfor på den ansvarliges handlinger. Den som fattet en dårlig beslutning ble straffet, selv om sluttresultatet tilfeldigvis var positivt.

Karthago-metoden høres intuitivt bedre ut. Athenerne straffet til og med egne ambassadører som kom hjem med dårlige nyheter – prinsippet om å skyte budbringeren ble gjort bokstavelig.

Spørsmålet er bare hvordan man skal bedømme kvaliteten på en beslutning uten å ta hensyn til hvilke følger den får. Om det viser seg at dødeligheten av Covid-19 er lavere enn fryktet, eller at smittespredningen stopper opp av seg selv etter en stund, vil Tegnell og hans folk i Folkhälsomyndigheten fremstå som klarsynte og forutseende. Men spørsmålet er om de i så fall virkelig visste at det skulle bli slik, eller bare hadde flaks?

Sluttregningen for krisen – i liv, lidelser og penger – vil foreligge først etter lang tid, og påvirkes av helt uforutsigbare faktorer som for eksempel eventuelle virusmutasjoner. Det er en risiko for at vi, som athenerne i sin tid, belønner eller straffer ren flaks.

For å kunne stille noen til ansvar etter en karthagisk modell må vi i stedet fokusere på metoden som beslutningene er tatt på grunnlag av. Hvilke avveininger er gjort? Hvilke forutsetninger ligger til grunn? Er disse rimelige gitt det vi nå vet om viruset? Har de støtte i vitenskapen? Hva har det seg, helt eksakt, at Sverige nå fører en helt annen politikk enn resten av Europa? Er beslutningene som nå tas velbegrunnede, burde det være mulig å vise det på en mye tydeligere måte.

Det norske Folkehelseinstituttet publiserte for eksempel en ny rapport her om dagen der tenkbare konsekvenser av de ulike strategiene gjennomgås – samt hvilke antakelser som ligger til grunn for beregningene. Det gjør det lettere å bedømme rimeligheten av beslutningene som nå påvirker liv og død for mange tusentalls mennesker. Noe slikt har vi ikke i Sverige, dessverre.

Jeg sier ikke at Sveriges metode nødvendigvis er verre (eller bedre) enn andres. Og vi må alle håpe på at viruset ikke er så farlig som vi frykter og at det ikke oppstår enda dødeligere mutasjoner.

Vurderingen av ansvaret for den viktigste krisen på mange tiår bør dog baseres på hvor godt og velbegrunnet de ansvarlige handlet, ikke av tilfeldighetene som rådde.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder