Foto: TEGNING: ROAR HAGEN

Kommentar

Jan E. (1959 - 2020)

Som et jærtegn varslet innehaver Mario S for noen dager siden opphør av Tempio Bar. I morgentimene onsdag sovnet Stamgjesten, il professore, stille inn. Jan E. Hansen ble 60 år.

I et par tiår hadde han sitt sete ved inngangen til Tempio, vis a vis Pantheon, i hjertet av Roma. En egen stol. Fra 2012 måtte den vike for en tom plass, der hvor Jan E.s rullestol heretter skulle trilles inn.

Nå står den tomme plassen tom.

Fra dette hjørnet av Piazza della Rotonda hadde Jan E. oversikten. Den var absolutt. I likhet med keiser Hadrians tempel stammet Jan E. fra antikken. Gresk mytologi hadde sine seere; de hadde særlige evner til å forstå samtiden ved å se inn i det forgangne, eller det som skulle komme. Jan E. vendte blikket bakover for å fange nuet. Et han ellers levde sterkt i.

Ordet kunnskapsrik er ikke dekkende for Jan E. Hansens forråd av viten. Var han ikke den inkarnerte riksmålsmann, skulle jeg kalt ham flogvit.

Selv 250 mil fra Norges hovedstad, hvor Jan E. de første fire tiår av sitt jordiske liv eksellerte som journalist, redaktør, kritiker, kommentator, forfatter og levemann, hadde han god greie på hva som rørte seg i vår hjemlige andedam.

Romabrev

Kombinasjonen av tallrike venner som jevnlig besøkte ham i Roma, og en elefants hukommelse, gjorde at enhver underretning ble satt i sammenheng med annen informasjon. Vi kunne møtes over en kopp og skilles ved åtte glass. I mellomtiden var jeg blitt opplyst, i sanntid, om tingenes tilstand på Nationaltheatret eller i Forleggerforeningen.

Hans interesse for saksområder var grenseløs, hans innsikt likeså.

De senere år ble han, sant nok, mindre opptatt av samtidens kiv og mas i norsk samfunnsliv. Sviktende helse og smerter i hendene gjorde at han ikke lenger kunne betjene et tastatur. Romabrevene i Aftenpostens søndagsavis ble stadig færre. Hans 19. og siste bok, den selvbiografiske Med ett ben på jorden (2016), skrev han for hånd.

Vi hadde kryssende veier som teaterkritikere, i journalistikken og bodde en periode samtidig i Italia. Vi delte også en felles interesse for landets historie og kultur. Men vennskapet var nettopp det. Vennskap. Slik besto kretsen hans av så mange, med så ulike bakgrunner og tilhørigheter i forskjellige miljøer. Alle kjente Jan E. Og han oss. Men aldri var man i tvil om hvem som var det naturlige midtpunkt.

Ordkunstneren

Da Jan E. rundet 60 år noen uker før jul, samlet han et hundretall av sine nærmeste venner til omfattende feiring. I Roma. Menyen hadde kan komponert selv. Den var i likhet med fødselsdagsbarnet raus, sammensatt, elegant i utførelse, men ujålete. Dertil fløt vinen i strømmer byen knapt har sett på denne side av Marcus Aurelius. Det var en stund og et fellesskap i takknemlighet.

Aftenposten ble Jan E. Hansens hovedarena. Som profilert kulturredaktør og teateranmelder, men også en skarpskodd, tidvis nådeløs portrettør. Han førte en stilsikker gullpenn, med formuleringer og observasjoner ingen gjorde ham etter. Den slagferdige ordkunstneren kunne også foredra muntlige anekdoter, «ravgalt indtil kunst», for å sitere en annen mester.

Også der kom han fra en annen tid. Han som hadde sittet ved føttene til alle norske forfattere siden Henrik Ibsen, kjent alle teatersjefer siden Bjørn Bjørnson og anmeldt alle skuespillere siden Johannes Brun, det virket i hvert fall slik, var i stand til å resitere enhver replikk slik den en gang falt. Med opphavsmannens stemme, geberder og mimikk.

«Hold opp!»

Det var en fest å være i nærheten av Jan E når han holdt hoff. Selv når hoffet var lite og besto kanskje bare av én person. Da kunne man oppleve eksklusive fremføringer av også nyervervet materiale. Med et publikum innen rekkevidde våknet kjempen inni den gradvis krympende mannen i rullestolen.

Uten at dette på noe vis må forstås som at Jan E. bare satt der og spaset. Hans tunge kunne også være streng. Uttrykket «Hold opp!» kan sies som en ren besvergelse. Selv det eleverte tøv, som han slett ikke var fremmed for, var underbygd av kvalitet. Du satt aldri og bablet likegyldig med Jan E. Samtalen hadde alltid en mening. Men det var lov å fnise, særlig av promp.

De døde

I 1996 utga Jan E. en bok på 242 sider som het De døde. Man skal antakelig ha Jan E. Hansens selvbilde for å utgi sine beste nekrologer mellom to permer. Heldigvis hadde Jan E. dette selvbildet, for boken er god. Den kunne også hett Ærlighetsbudet, og burde vært pensum for journaliststudenter.

Mitt eksemplar ligger oppslått på side 15, forordet, der han skriver at «vårt erindringsbilde av et menneske er rikt sammensatt av assosiasjoner som vedkommende ikke kan lastes for».

Jan E. Hansen kan ikke lenger omtales i presens, og assosiasjonene er det vi har.

De er til gjengjeld mange og muntre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder