DESPERAT: – Med salget via omveier til Goldman Sachs får derimot president Nicolás Maduro 865 millioner dollar i harde kontanter. De kan hans regime fortsette å undertrykke den venezuelanske befolkningen med. En desperat krampetrekning av Maduro. En fabelaktig investering for Goldman Sachs, skriver kronikkforfatteren. Foto: Carlos Garcia Rawlins Reuters

Kjøp når det er blod i gatene

Venezuelas død, Goldman Sachs brød: Investeringsbankens politiske omdømme er allerede så dårlig at de konsentrerer seg om sin evne til å tjene penger.

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

MARKUS N. REITAN, partner i rådgivningsselskapet Frontier Group A/S.

«Buy when there’s blood in the streets», skal Baron Nathan Rothschild ha sagt.

Da Rothschild på ryktene om britisk nederlag (angivelig) først solgte og så kjøpte store mengder aksjer og obligasjoner på Londonbørsen sommeren 1815, rant blodet på slagmarken ved Waterloo ─ på trygg avstand fra Londons gater. Når Goldman Sachs kjøper venezuelanske obligasjoner sommeren 2017, er det ekte blod i gatene i Caracas.

MARKUS N. REITAN. Foto: PRIVAT

Wall Street Journals avsløringer om Goldman Sachs’ Venezuela-transaksjon har blottlagt en uhellig allianse mellom to parter som på papiret skulle vært erkefiender. Et autokratisk sosialistisk regime i en bananrepublikk på den ene siden, og en turbokapitalistisk amerikansk investeringsbank på den andre. Men det er på papiret.

Maduro desperat etter cash

Hva er det som har skjedd? Jo, Goldman Sachs har ervervet obligasjoner utstedt av det statlige venezuelanske oljeselskapet Petróleos de Venezuela SA (PdVSA) med en pålydende verdi på omkring 2,8 milliarder dollar. Dette har de betalt omkring 865 millioner dollar for, tilsvarende 31 cent på dollaren. Det gir en 69 prosents rabatt relativt til pålydende verdi, og 31 prosent rabatt sammenlignet med tilsvarende obligasjoner som omsettes i markedet. Transaksjonen skal ha gått via en obskur investeringsbank i London, Dinosaur Group, som ser ut til å ha noen venezuelanske medarbeidere. Men den opprinnelige selgeren var den venezuelanske sentralbanken.

Ergo var dette til syvende og sist penger som den venezuelanske staten skyldte seg selv. PdVSAs gjeld var lik sentralbankens fordring, og kunne således i teorien vært slettet med netto null effekt på statsfinansene. Haken var bare at det ikke ville gitt noen penger i den allerede bunnskrapte venezuelanske statskassen. Med salget via omveier til Goldman Sachs får derimot president Nicolás Maduro 865 millioner dollar i harde kontanter. De kan hans regime fortsette å undertrykke den venezuelanske befolkningen med.

En desperat krampetrekning av Maduro. En fabelaktig investering for Goldman Sachs.

Men prisen Maduro må betale for dette er skyhøy, og vitner om en president som synger på siste vers av Internasjonalen. I tillegg til hovedstolen på 2,8 milliarder dollar, må PdVSA betale 756 millioner dollar i renter frem til obligasjonen forfaller i 2022. Det er tilsammen 3,65 milliarder dollar. En desperat krampetrekning av Maduro. En fabelaktig investering for Goldman Sachs, som kan høste en effektiv årlig avkastning på nesten 50 prosent. Det er ikke hverdagskost selv for verdens mest notoriske investeringsbank.

Møtt med protester

Transaksjonen har skapt ramaskrik. Nasjonalforsamlingens president, Julio Borges, har på vegne av opposisjonen skrevet et åpent brev til Goldman Sachs’ toppsjef Lloyd Blankfein, med anklager om at Goldmans investering er i strid med bankens adferdskodeks og menneskerettighetserklæring. Den venezuelanske Harvard-økonomen Ricardo Hausmann har anmodet FBI om å etterforske transaksjonen, og anmodet JP Morgan om å fjerne Venezuela fra bankens indeks for fremvoksende markeder, (hvilket ville medført et substansielt kapitalbortfall fra indeks-trackende investorer). Hausmann er også den som har gitt obligasjonene det lite flatterende tilnavnet «Hunger Bonds».

En artikkel med tittelen «Meth Finance» i Caracas Chronicles beskriver transaksjonen metaforisk som en narkoman som river ut og selger kobberledningene fra veggene i sitt eget hus for å finansiere sin neste dose krystall metamfetamin.

Vanskelig å komme seg ut av

Så hvor vil dette lede? I brevet advarer Borges om at han vil anbefale en eventuell fremtidig demokratisk venezuelansk regjering å la være å anerkjenne og betale gjelden. Det kan hende det er litt for bombastisk fra opposisjonspolitikeren. En slik handling fra en ny demokratisk regjering ville fort kunne dratt med all dens kredibilitet ned i dragsuget og forhindret en re-integrering av Venezuela i internasjonale kapitalmarkeder.

Det vil trolig gå langt verre før det begynner å gå bedre.

Disse hungersnødsobligasjonene kan risikere å bli en like langvarig og smertefull torn i siden for Venezuela som de såkalte holdout-kreditorene ble for Argentina. Først i fjor vår kom Argentinas nye demokratiske regjering til endelig enighet om gjeldstilbakebetaling til kreditorene som hadde nektet å gå med på gjeldsrestruktureringsrundene i 2005 og 2010, etter Argentinas 100 milliarderdollars statsfinansielle konkurs i 2001. Femten år som en paria i de internasjonale kapitalmarkedene var svært dyrt og hemmende for Argentinas utvikling. Det vil det også være for et Venezuela som behøver internasjonal kapital når ikke lenger landets oljeinntekter rekker til å finansiere et ødeleggende chavistisk utopiprosjekt.

Venezuela har følgelig bare dårlige valgmuligheter i denne saken, og det vil trolig gå langt verre før det begynner å gå bedre.

Omdømme – hvilket omdømme?

For Goldman Sachs har pipen en helt annen lyd. Noen vil kanskje spørre om ikke banken taper omdømme på dette? Herr Blankfein og co har nok heller korrekt konkludert at Goldmans politiske omdømme ikke kunne blitt verre enn det allerede er. Så hvorfor bry seg om bare litt mer negativ publisitet?

Goldmans finansielle omdømme kunne derimot ikke vært bedre, og Venezuela-transaksjonen vil trolig bare gi en ny fjær i hatten. Mest sannsynlig, samme om Venezuela fortsetter ned den diktatoriske stien eller tar en demokratisk vending, vil Goldman Sachs få sitt tilgodehavende helt og fullt tilbakebetalt. (Og selv med en eventuell «haircut» vil det fortsatt være en mesterlig investering).

Baron Rothschild kunne ikke gjort det bedre selv.

––

Denne kronikken sto først på trykk i tidsskriftet Minerva, og er gjengitt i VG med forfatterens og tidsskriftets tillatelse.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder