FOLKETS PRINSESSE: Hvert eneste år siden dødsulykken i 1997 har briter lagt ned blomster foran Dianas hjem, Kensington Palace i London. Foto: Sang Tan AP

Kommentar

Da Diana døde

Det er 20 år siden vi våknet opp til nyheten om Dianas død.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

For min generasjon ble det vårt Kennedy-øyeblikk; alle visste hvor de var og hva de gjorde da meldingen om prinsessens dramatiske bortgang nådde dem søndag 31. august 1997.

Folk som slett ikke kjente henne, som aldri hadde møtt henne, som i årevis hadde ristet på hodet av bisarre medieoppslag om hennes dans på nevroser, felte oppriktige tårer. På søndagsflyet til London satt passasjerer med døgnets tredjeutgave av VG i fanget og gråt åpenlyst.

Jeg vet det, for jeg skulle med samme SAS-maskin til øyriket for å dekke den skjellsettende hendelsen.

Om Lady Diana Spencer, hun som 19 år gammel ble gift med den britiske tronarvingen prins Charles på olsokdagen i 1981, er det angivelig forfattet flere spaltemil enn om The Beatles. Hennes ulidelige ekteskap er beskrevet over så mye avispapir at et lykkeligere giftermål kunne ha stoppet avskogingen i Skottland.

I sin levetid var hun verdens mest fotograferte kvinne. Som kongelig superstjerne, celebritet, moteikon, filantrop.

Selv i døden holder Lady Di rekordnoteringer hva bøker og spesialmagasiner angår. Og da har vi ikke engang nevnt de formørkende konspirasjonsteoriene og antallet såkalt «uavhengige» rapporter om hennes siste dager og timer.

Siden i sommer har britisk presse varmet opp til dagens markering med nye gjenfortellinger om uskylden som kom inn i en dysfunksjonell familie og ble ofret som en vingestekket kanarifugl. I helgen begynte TV-spesialene og i dag vil mediene renne over av tekster som denne, med mer eller mindre sanndru erindringer.

Interessant nok er denne adventstiden initiert, utført og eksponert av pressen selv. Den leder ikke frem til noe offisielt arrangement. Ikke så mye som en minnekonsert med Elton John, mannen som skrev sørgehymnet «Candle in the Wind», er påtenkt. Det sier noe om hvilken kraft som fortsatt lever i Diana-minnet, hvilken interesse og sympati hennes navn fortsatt frembringer – og kanskje også litt om alderen på britiske redaktører og aviskjøpere.

I 1997 var jeg en av flere VG-medarbeidere på jobb i London og Paris disse opprivende dagene. Vi var ikke de eneste. I løpet av 24 timer var det flere journalister i byen enn duer på Trafalgar Square. Vi måtte opptre lavmælt og diskret. Ikke bare på grunn av oppdragets karakter, vel så mye fordi synet av et kamera kunne utløse ren trakassering fra stedlige briter.

Pressefolk var like populære som flått. For det var pressen som hadde drevet Diana i døden, må vite. Ulykken som kostet henne livet i en tunnel under Seinen i den franske hovedstaden, var fremprovosert av sensasjonskåte paparazzier på hjul etter prinsessen av Wales og hennes playboy-elsker, Dodi Al-Fayed. Sa folk.

Først etter begravelsen, hvor Dianas bror i sin minnetale hudflettet kongefamilien og britisk presse, offentliggjorde politiet rapportene om føreren av dødsbilen som tok tre liv: Han hadde kjørt i en hastighet av 160 km/t med alkoholverdier i blodet tre ganger høyere enn den franske promillegrensen. Ingen av de omkomne brukte sikkerhetsseler.

ULYKKESBILEN: Den store Mercedesen ble helt smadret i sammenstøtet. Foto: Jacques Brinon AP

Fyllekjøring drepte Diana, konkluderte retten i Frankrike etter en 17 måneder lang prosess.

Paparazzi-fortellingen var ikke tatt helt ut av luften. Men den som hadde fulgt med i britiske medier det siste tiåret, ville ha fått med seg at historien var mer sammensatt enn som så.

Lenge før noen hadde funnet opp Facebook var Diana dronningen av sosiale medier. Hun styrte informasjonsstrømmen og behersket pressen som ingen andre, selv om aktørene – bevisst eller ubevisst – skjønte at de ble manipulert.

Diana og pressen utviklet en symbiose, et gjensidig avhengighetsforhold. Det så ikke alltid like pent ut.

Yngve Kvistad kommenterer: «Dronningen større enn monarkiet»

Britiske tabloider på nittitallet overgikk hverandre med daglige «exclusives» om Dianas selvmordsforsøk, bulimi og kalde svigermor; om prins Charles’ utroskap og kronprinsens telefonavlyttede ønske om å være en tampong innenfor elskerinnen Camillas truse.

Å lese disse oppslagene var som å høre de to år eldre gutta på barneskolen opprømt fortelle hvordan barn ble laget. Det skapte en slags fnisende innforståtthet om noe så ekkelt at det simpelthen ikke kunne være mulig. Og så var det sant!

Men det skjønte vi ikke før Andrew Mortons Diana-biografi utkom. Og særlig etter hennes død da forfatteren med lydopptak av prinsessens blottstilte erkjennelser avslørte graden av medvirkning. Det var virkelig hennes historie!

Få flere kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook

Hvorvidt Dianas avsløringer var en illojal handling, er kun av akademisk interesse. Hun var sperret inne i en rigid institusjon og kunne ikke ta igjen mot hverken etikette eller tradisjon. En tradisjon som ektemannen, prinsen av Wales angivelig skulle ha utlagt som sin hevdvunne rett til å holde seg med elskerinne. Dianas metode ble pressen.

Med dette initierte hun også en kjendiskultur og et åpenhetsregime som både publikum og mediene i dag tar for gitt. Hun fortalte om spiseforstyrrelser, egen depresjon og selvskading på en måte som løftet byrder av andre jenters skuldre. Hun gjorde noe så uhørt som å omfavne AIDS-syke mennesker, og hun viet oppmerksomhet til den kontroversielle landmineaksjonen – som fikk Nobels fredspris det året Diana døde.

Les også: «Den populære "tabbe-prinsen" trekker seg»

Både i live og ved sin død skaket prinsesse Diana opp det britiske kongehuset slik at Buckingham Palace måtte finne opp en ny protokoll, tilpasset vår tid. Pietet er én ting, servilitet noe helt annet. «For at alt skal forbli det samme, må alt endres», sier den sicilianske aristokraten Tancredi idet revolusjonen nærmer seg i Lampedusas berømte roman, «Leoparden».

Alt endret seg etter 1997 slik at det kunne forbli det samme. Dianas død revitaliserte og kanskje reddet det britiske monarkiet.

* * *

Se den eksklusive filmen som inneholder hittil ukjente videoopptak med prinsesse Diana, hvor hun kommer med utrolige og oppsiktsvekkende uttalelser.

Les også

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder