KRITISK: – Deler av litteratur-Norge har altså i direkte og overført betydning lånt bort den frie stemmen sin til slottet, skriver forfatter Birger Emanuelsen. Foto: Vegard Wivestad Grøtt NTB scanpix

Debatt

Hold deg til saken, Hauge

Jeg er verken litteraturpoliti eller selvpromoterende, skriver Birger Emanuelsen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over tre år gammel

BIRGER EMANUELSEN, forfatter

Forfatter Øystein Hauge skriver at jeg har ambisjon om å være litteraturpoliti, og at jeg bedriver skamløs selvpromotering. Begge ting er feil, men vanskelige å forsvare seg mot, og jeg skulle ønske jeg slapp.

Birger Emanuelsen. Foto: André Løyning

Enhver debatt kan reduseres til personlige motiver, slik Hauge gjør. Jeg tror sjelden det er spesielt lurt. Heller enn samtale om ideer og prinsipper, ender vi opp med mistenkeliggjøring og sladder. Jeg tror vi sørlendinger må være spesielt på vakt mot dette. For om alle går rundt og mistenker hverandre, er det vanskelig å snakke sammen. Og om vi ikke får snakket sammen, er det umulig å forstå hva som faktisk står på spill.

I debatten om kronprinsessens engasjement for norsk litteratur, er det i tillegg naivt. Denne debatten dreier seg naturligvis om posisjoner, ikke personer.

Både vårt og Europas kongehus er under press. Statsoverhodene frykter for sin fortsatte eksistens. Det er fint og sympatisk at kronprinsparet vil være samlende, og jeg tviler ikke et sekund på at de er både flinke og veldig hyggelige. Men de har altså et politisk prosjekt på gang. Et prosjekt som koster en halv milliard skattekroner, og som krever politisk støtte i befolkningen. En måte å få støtte på, er å søke denne støtten hos meningsbærere og kulturelite. Som Hauge selv er en del av.

Hauges analyse er at kronprinsessen brenner for norsk litteratur, og at det er alt som hører saken til. Dette bør hun få gjøre, skriver han. Ok. En konkurrerende analyse kan være at hun nok er oppriktig interessert i litteratur, attpåtil at hun er flink til å formidle, men at hennes nye litterære engasjement også gjennomføres for å legitimere dette politiske prosjektet – som altså er å sementere et maktforhold.

Jeg tror nok det siste. Derfor sier jeg at forfattere som låner bort sin troverdighet til dette, ber om for lite tilbake. Vanskeligere er det ikke.

Skjønnlitteraturen har vært et fristed for meg siden jeg var en ung gutt. Ikke fritt fordi det er uten konsekvenser, men fordi litteraturen kunne yte motstand. Da kronprinsessen for noen dager siden ankom biblioteket på Gol, holdt biblioteksjefen en hyllest-tale til henne. Om hvor mye hun betydde for norsk litteratur, hvor viktig hun var. På søndag ble det kjent at det var Slottets egen pr-agent som skrev talen.

Deler av litteratur-Norge har altså i direkte og overført betydning lånt bort den frie stemmen sin til landets øverste makt. Det strider imot alt jeg tror kunsten og litteraturen skal være.

Og selv om jeg er overrasket over at forfatteren Øystein Hauge ikke ser det, lever jeg greit med uenigheten. Men hold deg til saken, Hauge.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder