Derfor blir jeg en dårlig mamma

Det norske samfunnet er besatt av barn, oppdragelse og hvordan vi voksne feiler.

LORELOU DESJARDINS, fransk blogger, bosatt i Norge

Det norske samfunnet er besatt av barn, oppdragelse og hvordan vi voksne feiler.
Nå, når jeg forstår norsk, har jeg begynt å legge merke til den utrolige mengden artikler som publiseres nesten hver dag med overskrifter som for eksempel «Slik designer du lykkelige barn» eller «Tegnene på at du er en god mamma». Det norske samfunnet er besatt av barn, oppdragelse og hvordan vi voksne feiler. Var det slik i Frankrike da min mor gikk gravid med meg? Var det egentlig slik i Norge for 30 år siden?

Jeg er i alderen da venninner forteller at de er gravide hver gang jeg ringer eller møter dem. Nyhetsstrømmen på Facebook er fylt med bilder av ultralydbilder i svarthvitt med E.T-lignende fostre (jeg har hørt at de blir søtere senere). Feriene mine gjaller med spørsmål fra familie og venner hjemme som spør om jeg ønsker meg barn snart, for som du vet, så tikker den biologiske klokken. Min tante ringte til og med på 30-årsdagen for å anbefale nedfrysning av egg.

Sannheten er at det som skremmer meg mer enn å få barn, er å få barn i Norge.

Norge er verdens beste land for mødre

Hvordan er det mulig? Alle er enige i at Norge er verdens beste land for mødre. Medical Daily anbefaler til og med alle mødre om å flytte til Oslo. Og mye annet tilsier at det er et av de beste stedene for barn å vokse opp. Lengere foreldrepermisjon enn noe annet sted i det kontinentale Europa, barnehage hvor barna pakkes inn i overdimensjonerte, gule vester for å unngå at de blir kjørt ned. Lange dager utendørs like etter at man er født, mens man puster inn frisk fjordluft i stedet for den forurensede luften i Paris og New York.

Så hvorfor engste seg? Problemet er at det norske samfunnet har en ufattelig mengde uskrevne, sosiale regler som man må følge uten at noen informerer deg om dem. Og det sosiale presset øker ytterligere hvis man leser nyhetene og hører på alle de andre foreldrene og medisinske ekspertene som stadig forteller deg at du kanskje gjør alt feil. Noen ganger får jeg følelsen av at den norske enigheten om at deres måte er best, gjør det til den eneste mulige måte.

Dette er noen grunner til at jeg helt sikkert blir en dårlig mor i norske eksperters øyne. For opplysningens skyld, i tilfelle noen lurer (spesielt mine foreldre, kolleger eller barnevernsansatte som leser dette), så er jeg altså ikke gravid eller planlegger å bli det:• Jeg har en dragning mot rødvin som er umulig å undertrykke. Men å være en god mor innebærer visst å kun spise grønnsaker og økologisk mat fra første svangerskapsdag, så vinen må vike. Heldigvis er ikke andre fornøyelige aktiviteter som sex og rock'n roll lenger forbudt under svangerskapet.

• Som om det ikke var vanskelig nok, er man nødt til å amme simpelthen for å bestå den andre testen i rekken for å bli en god mor i Norge. Tidligere hadde jeg en forestilling om at feminismen hadde gitt alle kvinner muligheten til å bestemme selv over egen kropp. Men ta frem en tåteflaske og mat din nyfødte på en kafé i Norge, så merker du blikkene: Dårlig mor, sier de. Min egen mor ammet sine barn i seks måneder, og ble betraktet som en helt. I Norge må du amme gjennom hele fødselspermisjonen. Dersom du ikke ammer, må du gi god unnskyldningen med tårer i øynene og ha fryktelig dårlig samvittighet.

• Det stopper ikke der. I Norge er barna nødt til å sove innen klokken syv om kvelden. Og de må spise klokken fem. Hvordan rekker man å lage boeuf bourguignon eller til og med fiskekaker (la oss velge en tradisjonell, norsk rett) innen klokken fem? Helt umulig. Og hvorfor må barna legge seg så tidlig? De fleste foreldre jeg har spurt, har ikke klart å svare konkret på spørsmålet. Men hvis ekspertene sier så, og andre foreldre gjør det, da må det jo være riktig.

• Og hvorfor finnes det ikke kantiner på norske skoler som er så opptatte av like sjanser for alle barna? Det innebærer ikke bare at barna spiser det foreldrene har sendt med dem (på dette stadiet er det veldig enkelt å bare slenge et stykke brød med brunost eller Nugatti i matskrinet), men også at den norske skolen svikter barna ved å ikke gi dem minimum ett varmt og næringsrikt måltid hver dag. Dermed er de sunneste barna dem med foreldre som leser bøker med titler «Slik lager du en sunn matpakke», og som koker fisk og grønnsaker til dem om kvelden. Jeg er muligens ikke nøytral i denne saken; franskmenn bedriver mat-tyranni i stedet for det norske sove-tyranniet.

• Ekspertene, som stort sett utgjør en gjeng med psykologer og foreldreveiledere, insisterer på at foreldrene må tilbringe kvalitetstid med barna sine. Altså å lære dem ting, og tilbringe tid med dem uten at medfører involverer stress, forventninger og angst (jeg er ingen ekspert, jeg bare gjetter her).

• Mine foreldre tilbrakte masse kvalitetstid med oss, men jeg antar at de ville blitt hengt av barnevernet innen jeg var fem. De var unge da de fikk oss, og var overbeviste om at den malaysiske jungelen tilbudte kunnskapserfaringer vel så gode som vestlig skole kunne. De jobbet ikke noe særlig, med mindre lommeboka var bunnskrapt, og vi lekte med dem i månedsvis på strendene på Bali, på campingtur i australsk villmark, og innimellom på de lokale skolene. Dette varte imidlertid ikke evig, søskenflokken min på seks fikk seg til slutt et hus og en fast skole, men det ville vært for sent for det norske systemet; de ville blitt stemplet som ansvarsløse foreldre for lengst.

• Så pass på: kvalitetstid betyr ikke at du kan velge fritt hva du vil gjøre med barna bare fordi du er fornøyd og slapper av. Det hele må inngå i en plan, for senere på dagen har de sin tredje ettermiddagsaktivitet denne uken, og da må du gå på treningssenteret. Spontanitet, frihet og mangel på kontroll over barna sine, er ikke begreper jeg har lest ofte i den perfekte, norske oppdragelsen slik eksperter omtaler den. Men hvorfor? Hva føles bedre for barn enn frihet og spontanitet?

Er det lov å si nei til barna?

I tillegg til hippie-oppvekst, erfarte jeg også det franske systemet. I Frankrike lærer man å respektere autoriteter, å godta mislykkethet, ikke blande seg inn i de voksnes liv og å spise alt som ligger på tallerkenen. Vi hadde også masse frihet: barndom handlet om å fordufte fra huset straks man kom hjem fra skolen, og ikke returnere før middagen var klar. Vi lekte med naboene og utforsket naturen og tomme hus i nabolaget. Ingen mobiltelefoner, ingen TV og viktigst av alt: ingen foreldrekontroll. De ble nødt til å stole på at vi kom hjem til bestemt tid. Etter det jeg har hørt, var dette også vanlig, norsk barneoppdragelse for noen tiår siden. Hva forandret seg?

Jeg sier ikke at jeg minnes ris på baken med søtladen nostalgi. Absolutt ikke. Men er det ikke en middelvei mellom mye autoritet og full frihet til mange norske barn å bestemme akkurat hva de vil med foreldre som føler med og blir slaver til barnas liv?

Hva om man ikke har lyst til å ha total kontroll over barna sine? Hva om en forelder beslutter å ikke kjøre barnet sitt til enhver mikroaktivitet og venn? Blir man betraktet som en dårlig forelder for å ikke vite hvor barnet ens er på ethvert tidspunkt?

Ros eller ris?

Da jeg var 11 år gammel, moret en av lærerne seg med å stadig fortelle oss at «Studer hva dere vil, dere kommer alle til å ende som arbeidsløse uansett». Det var en forferdelig ting å si, selvsagt, men vi visste i det minste at muligheten for å feile var reell, selv når vi jobbet hardt på skolen. Noe som gir trøst, hvis du tenker litt på det: det ville ikke vært vår feil.

I Norge er det anbefalt å si til barna at de er så flinke på alt. De er de beste i hele verden. Vi trenger alle å høre at vi er en superhelt, har mange talenter og kan oppnå hva vi vil, særlig i barndommen. Dessverre er ikke suksess bare et resultat av individets innsats, og noen ganger lønner ikke hardt arbeid seg fordi andre faktorer er i sving samtidig, for eksempel flaks, risikovillighet, motivasjon og beklageligvis faktum at noen rett og slett er bedre enn oss. Eller at arbeidsledigheten går opp, for mange seniorer som ikke gir slipp på posisjonene sine slik at vi yngre må vente på at de pensjonerer seg. Vi jobbet hardere på skolen fordi vi visste at livet ikke kom til å bli lett. Men hvem har lyst å si til barna sine at framtiden ser mørkt ut. Det er alt for deprimerende.

Nå er jeg litt langt ute av debatten om utfordringer å bli en god mor i Norge. Dessverre finnes det ingen oppskrift eller trening. Forhåpentligvis er det ikke så vanskelig å være en god mor, selv om alle har en mening om alle tingene man må vite og gjøre. Som sa min norske venninne: «Vet du hvem er de beste mødre? De som ikke har barn».

afroginthefjord.com