Norsk presse blant de beste

Møkkagraving og gjødsling

Norge har antagelig verdens beste presse. Uten sterke og uavhengige medier, bryter samfunnet sammen.

Journalistikken er under press. Det er ikke bare USAs nye president Donald Trump som gjør alt han kan for å undergrave tilliten til pressen. PR-byråer og kommunikasjonsrådgivere, både i offentlig og privat sektor, prøver å skape et inntrykk av at pressen vrir og vrenger på sannheten. Men nå kommer det gnagere fra alle kanter; i sosiale medier, blant politikere, aksjonister og aktivister, som tror de er tjent med at folk slutter å stole på det de tradisjonelle mediene forteller.

Les kommentaren: En forfengelig mann uten prinsipper

De vil snakke direkte og uimotsagt gjennom egne kanaler, uten motforestillinger. Som Donald Trump med sine drøyt 22 millioner følgere på Twitter. Eller Sylvi Listhaug her hjemme, med sine mer enn 100.000 følgere på Facebook. Både hun og Trump prøver å skape et bilde av at media ikke er til å stole på. At mediene representerer eliten, mens de selv representerer folket, og at alle journalister går i samme retning, og ikke forstår hvordan folk flest har det.

Grått i midten

Min påstand tilbake er at norske medier er brede, balanserte og grundige. Ulike synspunkter slipper til. Enten det handler om skattepolitikk, integrering, kommunesammenslåing eller islam, leter de tradisjonelle mediene aktivt etter nye og tydelige stemmer. Vi oppfordrer ulike aktører til å skrive – og til å svare hverandre.

Og viktigst av alt – de tradisjonelle mediene gransker makten. De undersøker kritikkverdige forhold, og de sjekker ut hva som er fakta og hva som er rykter og usannheter. Uten en sterk og uavhengig presse, flyter sant og usant i hverandre. Propaganda blir ikke korrigert. Og ytterfløyene kan fritt hisse hverandre opp uten at de litt kjedelige og grå i midten får mulighet til å vise at det finnes samlende løsninger, også på kompliserte spørsmål. Vi får ekkokamre, ikke opplyste og gode debatter.

Listhaug og Støre

En fri presse er demokratiets infrastruktur. I Norge er vi godt stilt. Selvsagt finnes det større språksamfunn med mer ressurssterke aviser, som amerikanske New York Times eller tyske Frankfurter Allgemeine. Fantastiske aviser. Men de blir stort sett lest av eliten, av et lite mindretall.

Her hjemme har vi brede massemedier, i ordets bokstavelige forstand. Hver dag oppsøker millioner av nordmenn godt redigerte nyhetsmedier, digitalt og på papir. Folk flest får med seg det som skjer. Nordmenn er opplyste og kunnskapsrike. Fortsatt har vi langt på vei en felles dagsorden, og folk deltar gjerne i samtaler om store politiske spørsmål.

Vår jobb er ikke å rapportere ut fra hvem som sier noe, men ut fra hva som sies. Om det er Sylvi Listhaug eller Jonas Gahr Støre som uttaler seg om asylpolitikken, så skal vi vurdere utsagnene ut fra hva som sies, ikke hvem som sier det. Og ikke minst – hva som blir resultatet. Pressen skal kritisere og undersøke. Men vi skal ikke være forutinntatt i vår dekning.

Det er ikke alltid alle klarer dette. Ofte fortjener vi kritikk. Det kan være nyttig – nyhetsdekning er en form for samtale der ting korrigeres fortløpende. Som noen kaller det; historiens kladdebok. Over tid handler det om troverdighet, om upartiskhet og uavhengighet.

Vietnam og Watergate

Det er mitt inntrykk at det ofte er i gode tider at pressens troverdighet er lav. Kanskje blir pressen selv også slappere, mer opptatt av klikk og mindre opptatt av å plage makten. Men så, når det strammes til, endrer det seg.

Som under Vietnamkrigen, der amerikanske medier spilte en avgjørende rolle ved å vise krigens grusomhet i kontrast til politikernes svulstige taler. Eller under Watergate-skandalen i USA, der president Richard Nixon til slutt måtte gå av etter at han hadde dekket over at hans folk hadde brutt seg inn i demokratenes hovedkvarter under valgkampen.

Dette var amerikansk presses kanskje beste tid. Og publikum stolte på dem – fordi de så hvilken rolle journalistikken hadde i å stille de mektige til ansvar. Viktige ting sto på spill – og pressen leverte.

Obamas kildejakt

Da jeg var i Washington, D.C. nylig, snakket jeg med Leonard Downey, tidligere sjefredaktør i Washington Post, og en av redaktørene under avisens avsløring av Watergate-skandalen på 1970-tallet. Han mener forholdet mellom presidenten og pressen var like anstrengt den gangen som i dag.

– Husk at Nixon avlyttet reportere, det var tøffe tider, sier han.

Downey er bekymret for pressens arbeidsvilkår under Trump. Og han mener at ekspresident Barack Obama har gjort det lettere for Trump i hans kamp mot media, ved å igangsette kildejakt og etterforskninger av journalister i et omfang ingen administrasjon før Obama har vært i nærheten av.

– Obama har dessverre brutt barrierer med sine forsøk på å finne ut hvem som lekker, sier Downey.

Han har en klar oppskrift på hva mediene må gjøre i tiden fremover:

– Vi må gjøre jobben vår. Vi må prøve ikke å gjøre feil – alle feilene vi gjør, vil bli blåst ut av proporsjoner. Og vi må hele tiden jobbe hardt for å stille administrasjonen til ansvar.

Les Anders Giæver: Trump i nabokrangel

Møkk og gjødsel

Amerikanske medier står i en stolt tradisjon, deres betydning har vært anerkjent helt fra begynnelsen av. Thomas Jefferson, som skrev store deler av den amerikanske grunnloven i 1776, sa det godt: «Var det opp til meg å velge mellom en regjering uten presse, eller en presse uten regjering, ville jeg ikke nøle et øyeblikk med å velge det siste.»

Det lukter ikke alltid godt av den som graver møkk. Men den møkkagravingen pressen driver med, gjødsler demokratiet. Uten den, er det ikke liv laga.

Følg VGs kommentaravdeling på Facebook: VG Meninger

Hør podkasten Skartveit med Trumps mann her: