STUNT: – Skuespilleren og Ap-politikeren Kristoffer Joner vekket folks engasjement, men det hele var et PR-stunt.
STUNT: – Skuespilleren og Ap-politikeren Kristoffer Joner vekket folks engasjement, men det hele var et PR-stunt. Foto: Signe Christine Urdal VG

Da Joner lurte «hylekoret»

MENINGER

Kristoffer Joners bløff var kanskje sympatisk ment, men er likefullt en bløff.

kommentar
Publisert:

Skuespilleren Kristoffer Joners «spontane» aksjon mot Sylvi Listhaug viste seg altså å være en skjult kampanje fra Norsk organisasjon for asylsøkere, iscenesatt av reklamebyrået Anorak. Folk gikk fem på, og NOAS håvet inn 2,6 millioner. «Hylekor», kontret Listhaug, for anledningen på defensiven.

Genialt, sier du?

Jo, kanskje, men også sleipt, for ikke å si direkte ufint.

For det bryter med kontrakten i sosiale medier – som er en arena for magefølelse, instinkter og fullstendig hysteri. Når tilsynelatende harmdirrende «rett fra levra»-statuser viser seg å være nøye planlagte reklamekampanjer, viser det bare at sosiale medier er i ferd med å bli like korrumpert som det politikken – ifølge mange – er blitt: Alt er spinn, PR og presentasjon.

Og stuntet viser at pengefolket nå for alvor har fått grep om dette tidligere så «frie» området for kos, krangel og pusekatter. Sosiale medier – internett 2.0 – skulle demokratisere verden slik verden aldri var demokratisert. Pyramidene ble snudd (som Thorbjørn Jagland ville sagt det), og gamle autoritetsstrukturer ble borte som ved et tastetrykk. Alle kunne si sin mening, helt fritt, helt på egen kjøl, vi ble alle vår egen redaktør.

Ja, da, det er noe sympatisk med formålet i Joner-saken, og hva gjør det vel at vi slenger inn en hundrelapp til en «snill» aktør som NOAS, men hva blir det neste? Hvem lurer oss neste gang?

Det er jo nærmest ufattelig at den gamle journalisten og fagforeningslederen Ann-Margit Austenå, nå leder for NOAS, har tillatt dette, tilsynelatende helt uten å reflektere over at dette ligner fælt på det vi i pressen kaller «content marketing» – altså innholdsannonser – men uten å fortelle leserne hva det er snakk om. Det er juks, og vitner om dårlig dømmekraft. Ferdig snakket.

Det sagt, så forteller denne saken også alt om hvor koko (et typisk sosiale medier-ord) disse arenaene faktisk er. Jeg vil si det enda sterkere: Sosiale medier er i ferd med å ødelegge den demokratiske samtalen.

Vi så det så veldig i den amerikanske valgkampen, den mest hatske og absurde presidentkampen noensinne. Donald Trump brukte sosiale medier til å spre dritt om sine motstandere og til rene løgner, og fortsetter med det også etter at han ble valgt.

Og valgt ble han, blant mye annet, fordi han nettopp førte et språk og stil som er som hentet ut fra sosiale medier. Det handler om å kjefte og smelle og slenge rundt seg med skjellsord – og alltid såpass drøyt at det kan møtes, eventuelt forsvares, med et visst humør. Gamle demokratiske dyder som sannhet, saklighet og rasjonell argumentasjon er overhodet ikke en del av sosiale medier-pakken.

Fremskrittspartiet er de «beste» i den norske sosiale medier-klassen. Det er jo helt uvirkelig at norske statsråder reagerer på en kommentarartikkel i norsk dagsavis ved å rykke ut på Facebook og strø ut skjellsord av typen «hat, hån og nedlatenhet» (Sylvi Listhaug) og «stakkars kvinne, stakkars journalist» (Per Sandberg).

Hva skjedde med statsrådsverdigheten? Er virkelig dette en måte for våre fremste tillitsvalgte i samfunnet å møte kritikk på? Skal også den norske offentligheten forfalle til fornærmelser, utskjellinger og smålig forurettethet?

Og for at dette ikke skal bli enda en media-mot-Frp-kommentar, iler jeg til med å vise til at også representanter fra andre partier ikke er engstelige for å ty til barske karakteristikker i sosiale medier. «Jeg hater Pål Lønseth», skrev SVs Nicolas Wilkinson, den gang ansatt på Stortinget, da den såkalte «Neda-saken» satte følelsene i kok, og statssekretær Lønseth hadde rollen som asylpolitikkens busemann.

Nå er det Sylvi Listhaug som utløser de heftigste følelsene, på begge sider. Fansen elsker henne, motstanderne hater henne. Innvandringspolitikken er en arena for tunge emosjoner, og det er ikke naturligvis ikke rart: Det handler om mennesker, ofte også om små barn.

I sosiale medier er riften avgrunnsdyp. Listhaugianerne og Anti-listhaugianerne sitter i hver sine ekkokamre og freser mot hverandre; det er ingen kommunikasjon. Politikk er erstattet av retorikk, og begge vinner på et vis. Frp klarer å begrave dårlige saker ved hjelp av retorisk støy, og motstanderne slipper å ta ubehagelige debatter om innvandringens problematiske sider, og kan heller rase mot ordbruk og symboler.

Som en venn av meg sier det: Listhaug er ekstremt flink til å gjøre om jobben sin til en endeløs «spin-zone» der strategien er å finne en ny metafor for å beskrive «fienden» hver gang det dabber av litt. Og fienden biter på, gang på gang, for i spetakkelet som oppstår er det ingen som egentlig vet hva man diskuterer, for det handler mest av alt om å heie på sine egne, og å skjelle ut motstanderen.

Jo, da, det er fint med klare motsetninger, og norsk politikk har en tendens til å være så fornuftig og konsensussøkende at vi sovner før Jonas Gahr Støre kommer til tredje talepunkt. Men slåsskampene i sosiale medier handler i bunn og grunn ikke om politikk, men om posisjonering. Og ut av asken stiger gjerne en demagogisk fugl Fønix, som utnytter at den offentlige samtalen har forfalt til tøv og uvesentligheter, og som lover å gjenskape gammel storhet.

Er det rart at en gammel optimist på menneskehetens vegne er i ferd med å miste motet?

Her kan du lese mer om