bilde

Kommentar

Kommentar: Ryanair-sjefen snur: Advarer mot Brexit

... men fortsatt vil mange briter ut av EU

Tunge, saklige argumenter taler for at britene bør fortsette sitt EU-medlemskap, men Nei-siden har et fortrinn – den følelsesmessige begrunnelsen.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Teknokratene, næringslivstoppene, handelsekspertene, NATO-bossene og regjeringssjefene ‒ fra Barack Obama til Angela Merkel ‒ har alle gitt sitt entydige råd: Storbritannia har alt å tjene på å forbli i unionen, så vel sikkerhetspolitisk som økonomisk.

De har gode poenger. Men hver gang IMF-sjef Christine Lagarde eller en meritert professor i statsvitenskap forsøker å forklare britene hvorfor EU er bra for øyriket, forstås det som en bestrebelse på å skremme britene fra å stemme nei, såkalt Brexit. Og med det går EU-motstanderne enda litt frem på meningsmålingene.

Folk flest synes å oppleve disse ekspertrådene som en bekreftelse på det elitistiske ved EU-prosjektet, og at det som foregår i Brussel bare tjener en politisk og økonomisk overklasse. Interessant nok har Nei-siden fått en frontfigur i Boris Johnson, som tilhører begge disse eliter.

En av de få som som åpent har snudd, er Ryanair-sjefen Michael O'Leary, som i årevis har kjempet mot EU-reguleringer og en EU-kommisjon han har kalt «ondskapens imperium».

Nå bruker O'Leary drøye 250 000 kroner på en reklamekampanje som oppfordrer britene til å stemme for fortsatt EU-medlemskap, og han har fått deler av Ryanairs flyflåte dekorert med slagordet «Sterkere, tryggere og bedre i Europa».

Les O'Leary: «Flere selskaper bør delta i en politisk kampanje for å forhindre at Storbritannia melder seg ut av EU».

Avgjørende valg

Folkeavstemningen om en drøy måned er beskrevet som britenes viktigste gjennom tidene. Ja, ikke bare det, men den mest avgjørende i Europas historie.

De store ord skyldes frykten for at EU ikke vil tåle at Storbritannia forlater det gode selskap. Unionen er ikke designet for det. Artikkel 50, som beskriver prosedyren for en stats utgang, kom inn i EUs «grunnlov» i den såkalte Lisboa-traktaten (Reformtraktaten) i 2007 med virkning fra 2009. Den er aldri blitt prøvd, fordi ingen stat har hittil forlatt Den europeiske union. De eneste land som har trådt ut, er Algerie – som inntil 1962 var en del av Frankrike (og i motsetning til øvrige kolonier også medlem i forløperen EF), samt Grønland (som gikk ut av EEC i 1985) og den vestindiske øyen Saint-Barthélemy som i 2007 ble selvstendig forvaltningsområde.

I tillegg til politiske og økonomiske implikasjoner for EU-samarbeidet, vil Brexit forsterke allerede virksomme krefter i Europa:

I EU-motstanden forenes nasjonalister, separatister og populistfraksjoner på både høyre og venstre flanke med innvandringsmotstandere og folkelige protestorganisasjoner av mange slag. Det er en molotovcocktail som i sum brenner for helt andre verdier enn overnasjonalitet, frihandel og solidarisk samkvem nasjoner imellom.

Marginalt forsprang

Fortsatt leder Storbritannias EU-tilhengere med noen få prosentpoeng, men forspranget er såpass marginalt at det lett kan spises opp av feilmarginen.

Det gjenstår også å se hva som skjer i det konservative Tory-partiet etter hvert som valgdatoen 23. juni nærmer seg – og ikke minst; hva som hender etterpå.

VG-kommentar: «Slaget om Storbritannia: Cameron vs Johnson»

EU-saken holder på å rive britenes Høyre i filler, ikke bare politisk og organisatorisk, men også personlige og private relasjoner har røket i kampens hete. Det mest medieomtalte er forholdet mellom statsminister David Cameron og hans venn siden skoledagene på Eton, Boris Johnson. Men også i Overhuset har fredsæle lorder og gamle forbundsfeller med adelskalenderen i orden gått løs på hverandre, sekundert av høyrepressen.

Omstridt

David Cameron og Boris Johnsons mellomværende har alltid vært preget av konkurranse. Men etter at Londons nå avgåtte borgermester ved påsketider tok standpunkt for Brexit-siden, og indirekte utfordret Camerons lederskap i partiet, har de omtalt hverandre i en tone man helst finner i de giftigste passasjene i Charles Dickens forfatterskap.

Johnson har lenge vært en omstridt fyr, også i egne rekker. Men siden han har nytt en personlig popularitet skyhøyt over enhver annen Tory-politiker, har han vært tilnærmet uangripelig. Etter at han i helgen sammenlignet EU med Hitlers Lebensraum-ambisjoner for Det tredje rike, er fredningen imidlertid over.

De siste par dager har ledende konservative politikere, også Brexit-tilhengere, tatt et kraftig oppgjør med Boris Johnson. Lengst gikk Margaret Thatchers tidligere forsvarsminister, senere utenriksminister og visestatsminister, Michael Heseltine.

I tirsdagens hovedoppslag på den konservative avisens The Times førsteside slaktet Tory-veteranen Boris Johnson og erklærte ham uegnet som fremtidig leder av Tory-partiet. I samme avis signerte tre tidligere handelsministre et tverrpolitisk opprop mot Brexit og kalte det «nasjonal galskap» om britene brøt med EU.

Historien har to sider

Begge sider i den britiske EU-striden påberoper seg fortidens stemmer som argumenter for fremtiden. Slik er både Thatcher og Winston Churchill tatt til inntekt for ja-leiren, enda begge var kjent for sin uttrykte skepsis til Storbritannias medlemskap i en felleseuriopeisk union.

Samtidig mener Brexit-tilhengerne på et følelsesmessig grunnlag at det er historisk belegg for at britene klarer seg best alene. Fordi det «britiske temperament aldri har gitt grobunn for fascisme, kommunisme eller ekstrem nasjonalisme», slik Nei-gruppen «Historikere for Storbritannia» har formulert det.

En tilsvarende Ja-gruppe blant andre historikere påpeker at de ærede kolleger ved et slikt utsagn formulerer et historiesyn som beleilig overser Det britiske imperiet, at Edvard I var den første europeiske konge som utviste jøder fra riket og at det offentlige ordskiftet i mellomkrigstidens Storbritannia ikke sto noe tilbake for andre i antisemittisk retorikk.

Faren ved å vise til historien for å forankre moderne synspunkter, er nettopp det at den alltid har to sider. Minst.

Dagens øyrike og dets innbyggere er ikke et resultat av alenegang, godt forsvarsverk og en isolerende kanal, men av unionsbygging, invasjoner og et sjøstykke som transporterte mennesker, varer og inntrykk fra kontinentet.

Kommentar: «Tåke i kanalen – kontinentet isolert»

Ikke engang den epokedefinerende imperiedronning Viktoria var mer erkebritisk enn at hun kom til verden som Alexandrina Victoria Vettin, f. Hannover, av Sachsen-Coburg-Gotha.

Eller som Gideon Rachman skrev i Financial Times forrige helg: «Når historikere trekkes inn i politiske kontroverser, er det gjerne et tegn på at landet gjennomgår en identitetskrise».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder