Vi har mislykkes i å ta tak i årsakene til flyktningkrisen

MENINGER

Bildet av Aylan Kurdi er i ferd med å hviskes ut fra manges minne.

debatt
Publisert: Oppdatert: 26.08.16 10:30

JAN EGELAND, Generalsekretær i Flyktninghjelpen

«La dette bli de siste», sa en sorgtynget Abdulla Kurdi, etter tapet av kone og to barn i et forlis utenfor den tyrkiske kysten for ett år siden. Familiens flukt fra krigen i Syria og mot sikkerhet i Europa endte i tragedie 2. september 2015. Like etter gikk bildet av hans sønn, Aylan Kurdi, på en strand i Bodrum i Tyrkia, verden rundt. En bølge av sympati med verdens flyktninger skyldte over Europa.

Bakgrunn: Historien om bildet som sjokkerte verden

Det var alle familiers mareritt: «Hva om det var våre barn?». Politikere snakket om sine følelsesmessige reaksjoner i møte med det sterke bildet. Frankrikes statsminister, Manuel Valls, twitret et bilde av Aylan med teksten «Han hadde et navn: Aylan Kurdi. Øyeblikkelig handling nødvendig. Øyeblikkelig mobilisering nødvendig». Og over store deler av Europa lovte ledere å ta ansvar.

«Du får vondt i magen. Det er ikke sånn man skal oppleve. Det gir et nært bilde av hva katastrofen dreier seg om», uttalte vår egen statsminister, Erna Solberg. «Alle europeiske land, også Norge, må bidra mer», lovte utenriksminister Børge Brende.

Les også: Slik har Middelhavet blitt Dødehavet

Flere drukningsulykker

Ett år senere virker det som bildet av det lille barnet er i ferd med å hviskes ut fra manges minne. Retorikken flere av regjeringens representanter bruker om flyktninger i dag har endret seg betydelig siden september i fjor.

I mellomtiden har havet vi helst forbinder med sommerferie og bading, blitt gravplass for et økende antall mennesker. Mer enn 4100 flyktninger og migranter har druknet i Middelhavet på vei til Europa, etter Aylan Kurdis altfor tidlige død. Mange av dem er barn og unge.

Syriske flyktninger: Historien fra innsiden du neppe har hørt

Murer bygges i og rundt Europa og kontroversielle avtaler, slik som EU-Tyrkia-avtalen, gjør det stadig vanskeligere for flyktninger å komme seg til vår del av verden. Det reflekteres blant annet gjennom de uvanlig lave asyltallene vi i øyeblikket ser her i Norge. Det har ikke blitt bedre i Aleppo eller Mosul. Det har blitt umulig å komme til trygghet i Norge. Antallet mennesker som er drevet på flukt globalt har økt, og situasjonen for mange fordrevne blir stadig vanskeligere.

Fanget i Syria

Vi har lyktes med å øke vår kortsiktige nødhjelp til en del områder utenfor Europas grenser, men vi har mislyktes med å ta tak i de underliggende årsakene til fluktkrisen: krigene i Syria, Afghanistan og Irak blir stadig mer brutale og situasjonen for mange syriske flyktninger i nabolandene er fremdeles like uholdbar.

Familier som i dag forsøker å flykte fra det krigsherjede Syria, møter stengte grenser. De har rett til å søke asyl etter folkeretten. Men flyktningkonvensjonen som ble til basert på erfaringene fra 2. verdenskrig da nordmenn og andre europeere flyktet, blir nå aktivt undergravd av nettopp Europa, som ser ut til å ha glemt vår egen nære fortid.

Ved å vise liten vilje til å ta vår del av ansvaret, har vi gjort det vanskelig å overbevise land som Kenya, Tyrkia, Libanon og Jordan, som allerede huser et stort antall flyktninger, om at de må fortsette å ta ansvar.

Engasjement

Den massive folkelige mobiliseringen i kjølvannet av Aylan Kurdis død i fjor viste hva vi duger til når vi vil. Mange barn solgte sine leker til inntekt for Syria eller tok dem med til unge asylsøkere på mottak rundt om i Norge. Ungdommen forsvarte flyktningenes rettigheter i sosiale medier. Norske ungdomspartier påvirket sine moderpartier til å stå opp for folkeretten. Leger, advokater og næringsliv landet over startet sine egne innsamlingsaksjoner til inntekt for syriske flyktninger. Flyktninghjelpen hadde aldri tidligere vært vitne til en tilsvarende giverglede.

Døde for ingenting?

Mye har endret seg i Europa siden dette. «Min Aylan døde for ingenting. Lite har forandret seg», sa Aylan Kurdis far i et intervju i våres. Etter 2. September i fjor har tusener av nye foreldre opplevd å miste sine barn til bølgene på flukt fra krig og konflikt, eller til bombene og kampene i Syria, Jemen og Irak.

Vi kan fortsatt mobilisere mot nye tragedier. Europa og andre verdensdeler kan og må opprette trygge veier til beskyttelse, som alternativ til menneskesmuglerne. Vi må få flere kvoteflyktningsplasser i Europa og raskere familiegjenforening. Redningskapasiteten i Middelhavet må forbedres ytterligere og vi må gi økt støtte til «nærområdene», utover det som gis til Syria-konfliktens ofre. Samtidig må arbeidet for politiske løsninger på dagens brutale konflikter bli intensivert.

Det er like stort behov for politiske og folkelig engasjement nå som det var i fjor. Ende flere barneliv står på spill i krigsområder eller på vei mot Middelhavet. Og, i likhet med Aylan Kurdi, har de alle et navn.

Her kan du lese mer om