Når veien blir målet
Vår tids pilegrimstenkning retter særlig oppmerksomheten mot selvutvikling og personlig erfaring. Kirken har i slike tilfeller mistet noe av «kontrollen» over veien og målet.
KIM LARSEN, katolikk og lærerutdanner ved NLA Høgskolen i Bergen
Å dra på pilegrimstur har stor appell hos mange, og er kanskje den eldste formen for turisme. Mange drar for å finne seg selv, andre for å søke et nærvær av det hellige eller Den hellige. Vi finner spor av kristne pilegrimsreiser allerede i det 2. århundre. Byer som Jerusalem og Roma var sentrale mål, men også andre steder hvor levninger av hellige menn og kvinner var begravet, ble hyppig besøkt.
Det finnes et enestående vitnesbyrd fra en slik reise i den kristne antikken. En kvinne ved navn Egeria besøker Jerusalem på midten av 300-tallet. Hun skriver ned det hun ser og opplever. Egeria er tydeligvis begeistret over keiser Konstantins nyreiste praktbasilikaer. Hun beskriver klosterlivet i dets første blomstring og forteller om gudstjenestenes innhold og form. Hennes dagboknotater er viktige kilder til den kristne kulturen i samtiden.
Selv om Egerias pilegrimsreise til Jerusalem først og fremst var et ønske om å se alle de stedene som Bibelen talte om, var hun også en aktiv deltager i det liturgiske dramaet som foregikk i kirkene – særlig i Jerusalems nye påskeliturgi. Ulike kilder forteller at hun «kastet seg ned foran korset og tilba, som om hun kunne skue Herren henge der. Hun gikk i Oppstandelsens gravkammer og kysset stenen som engelen hadde fjernet fra åpningen».
Oldkirkens utfordring til personlig fromhet og askese, og middelalderens fokus på bot og renselse, er kanskje ikke så fremtredende hos dagens pilegrimsvandrere. Religionshistorikeren Luigi Tomasi antyder at pilegrimsreisene i vår tid handler om å gjøre en individuell erfaring. De religiøse reisene handler mest om frihet fra hverdagens rutiner, fra støyet og stresset. Det er selvutvikling, refleksjon og ettertanke som vies oppmerksomhet. Begreper som bot, anger og renselse, har kommet mer i bakgrunnen. Religionshistorikeren Siv Ellen Kraft fanger også opp noe av denne endringen, og mener det kanskje ligger et ideologisk premiss til grunn som er annerledes enn tidligere. Hun skriver: «Pilegrimen kan søke inspirasjon fra kirkens budskap og nedfelte sannheter, men er selv ansvarlig for veivalg og tolkninger». Den kristne religionen blir dermed noe en forholder seg selektivt til, som en ressurs for egen åndelighet, heller enn en autoritet med dogmatiske ytringer.
Den nye pilegrimsrenessansen kjennetegnes ved at veien blir målet, og reisen trenger ikke være så klart definert, men kan ses på som et oppdragelsesprosjekt mellom det konkrete og abstrakte, mellom det ytre og det indre, mellom det gamle og det nye. Kanskje pilegrimsfenomenet fanger opp i seg noe av samtidens personlighetsideal slik vi finner dette forklart hos sosiologen Richard Sennet: «keep moving, don’t commit yourself, and don’t sacrifice».
Pilegrimsreiser er i hvert fall et eksempel på en praktisk orientering i vår tid, hvor vendingen mot kropp og kroppslighet synes å være påfallende. Man søker mening gjennom praksis, og det kan ofte være vanskelig å gi klare begrunnelser for hvorfor man gjør det man gjør. Praksisen, bevegelsen og reisen blir da selve meningsdannelsen. I så fall er den en tidsriktig respons på «den indre vendingen» i vår kultur, hvor det religiøse og meningsfulle i stor grad bestemmes av den enkelte selv.
Selv om moderne pilegrimer ofte følger tradisjonelle ruter, er de i mindre grad enn tidligere bundet av religiøse autoriteter. Pilegrimen slutter seg ikke til et gitt synspunkt. Trådene som tidligere bandt den enkelte til sine røtter, til kirken og til Gud, ser ut til å være brutt i vår tid. Ressurser fra fortiden, det være seg symboler, tradisjoner eller ritualer, blir mer brukt som en del av den personlige selvutviklingen. Det trenger ikke å handle om å nå et mål, eller tilbakelegge en gitt lengde, men mer om en livspraksis som kan skape håp og tillit – og kanskje også tro.
Den fysiske pilegrimsvandringen er derfor også en indre reise, en søken etter ro og fred, eller en søken etter et «noe» som strekker seg ut over en selv, et mål og en mening med selve livet. Det handler om å finne et sentrum i tilværelsen. Det er en personlig reise som går gjennom ulike stadier, og blir på denne måten noe mer enn bare en kulturell erfaring. Eller som prinsesse Märtha Louise påpeker i boken Fra hjerte til hjerte: «Midt i tjukkeste skogen stod det klart for meg at jeg kom til å forbli en pilegrim, på evig søken etter min indre kirke. Mitt høyalter».
En pilegrimstur er derfor noe mer enn en ordinær reise. Den konfronterer den reisende med ritualer, hellige objekter og fenomener, ikke minst i møte med sakral arkitektur og imponerende bygninger. Disse størrelsene påvirker den reisende, og kan forsterke den religiøse erfaringen.
Men blir ikke denne moderne varianten av pilegrimsreiser bare en ny form for konsumering, en kime til selvdyrkelse hvor en søker sitt ego og på den måten beveger seg bort fra felleskapet? Vel, det kan selvsagt være slik for noen. Jeg tror likevel at mange erfarer slike reiser som viktige ressurser for en type sammenhengskraft i vår tid. Ved å gå de gamle ledene i Europa, kan man både emosjonelt og kognitivt komme i kontakt med ny erkjennelse, ja, med seg selv. En slik innsikt kan gi livet mål og retning, og på sitt beste bidra til en fordypning i egen identitet – og kanskje også en fordypning i Gud.
