Satset alt - og tapte

Knut Arild Hareide visste han kunne tape. Men han mente han ikke hadde noe valg.

I sin tale til landsmøtet tidlig i dag tegnet han et bilde av et parti som, dersom det valgte det blå alternativet, ville ende som et snevert vestlandsparti som langsomt ville forsvinne. Det ville miste både stemmer og innflytelse. Han viste til at KrF siden 2001, i løpet av de 17 årene partiet har samarbeidet med Høyre, har falt jevnt og trutt på meningsmålingene.

Mange av delegatene på landsmøtet var oppriktig i tvil. Flere fortalte fra talerstolen om hvor vanskelig de syntes dette valget var. KrF er et parti der både velgere og tillitsvalgte tradisjonelt har vært mer opptatt av sine hjertesaker enn av hvem de skulle samarbeide med. Nå måtte de ta et valg. Det var tungt for mange.

Forblir samlet?

Det var jevnt, både gjennom debatten, og i stemmetall. Det var vanskelig å bedømme ut fra applaus og stemning hvem som lå best an. Men utfallet ble som ventet - de blå vant.

Det er vanskelig å se hvordan KrF kan forbli samlet etter de siste ukenes politiske drama. Egentlig har partiet vært splittet lenge, mellom de som vil gå til høyre og de som vil til venstre. Men denne uenigheten har blitt dekket over av en tannløs og utydelig profil der ingen helt har visst hva KrF står for. Partiet var i ferd med å miste seg selv - og velgerne. Noe måtte gjøres. Det innebar også at den dype uenigheten om veivalg måtte synliggjøres.

Stor avstand

Hele KrF stilte seg før valget bak løftet om at KrF ikke skulle gå i regjering med Frp. Det er interessant å merke seg at blant de som på landsmøtet argumenterte for det blå alternativet, var det knapt noen som snakket pent om Frp. De fra blå side som sa noe om Frp, var mer opptatt av at partiets statsråder tross alt ikke er så ille. Som nestleder Kjell Ingolf Ropstad uttrykte; dagens Frp-statsråder er ikke krevende å forholde seg til. De holder ham ikke våken om natten.

Avstanden mellom KrF og Frp er stor, enda større enn mellom Frp og Venstre. Statsminister Erna Solbergs regjering ser ut til å fortsette. Men hennes jobb med blir tøffere etter dette.

Solberg må gi nok i regjeringsforhandlinger til at et splittet KrF vil godta resultatet. Samtidig må hun håndtere et selvbevisst Frp som ikke vil godta hva som helst fra KrF-kanten. Særlig gjelder det noen av de Frp-politikerne som ikke lenger sitter i regjering, og som har svært lite til overs for KrF. Solberg må gi mye til både KrF og Frp. Samtidig kan hun ikke gi mer enn hennes egne partifeller i Høyre kan godta. For eksempel i abortspørsmålet.

Drømmen brast

Hareide har gjort det klart at han går av som partileder etter at regjeringsforhandlingene er fullført, og en eventuell regjeringserklæring er godtatt av KrF. I sin tale etter avstemningen snakket han om forsoning og samling. Men andre enn han vil lede forhandlingene på KrFs vegne. Det er naturlig.

Det har hele tiden ligget i kortene at Hareide ville trekke seg hvis han tapte veivalget. Heller ikke her hadde han noe valg. Han kunne aldri med troverdighet og tyngde ledet sitt parti inn i regjering med Frp.

Hareides drøm om det han kaller et bredt, verdiforankret folkeparti brast. Han tapte sitt livs politiske kamp. Tiden vil vise hva de blå sin seier er verdt. For dem, og for KrF.