Antall tilbakelagte år legger ikke nødvendigvis noen demper på konkurranseinstinktet. Hvor sunt er egentlig det?
Antall tilbakelagte år legger ikke nødvendigvis noen demper på konkurranseinstinktet. Hvor sunt er egentlig det? Foto: Scanpix

Livet er et evig startnummer

MENINGER

Vi skal for alt i verden opp på et fjell, ned et fossefall eller først i mål. Nå gjør teknikken livet enda mer slitsomt for middelaldrende menn som bare må konkurrere om alt.

kommentar
Publisert:

Helt frem til noe kombinasjonen av tallene «2357» og «19865» utløste, har jeg innbilt meg at det utelukkende er sunt å være blant godt voksne herrer med en inngrodd trang til å bevege seg mest mulig og fortest mulig.

Du vet, vi som prøver å vise verden at vi ikke er fullt såååååå utdaterte som datoen i passet tilsier.

Gamlis, jeg?

Nei da.

Ikke så lenge resultatet på en eller annen distanse kan måle seg med noe fra tiden da pannen var glatt og man hadde hørt om artistene på VG-lista.

Og var det ikke noen som hevdet at «noenogførti er det nye 30»?

Også rent mentalt har jeg vært overbevist om at det er en knakende god idé å holde 02-opptaket høyt og konkurranseinstinktet intakt.

Og det er det sikkert også.

Eller, det var det i alle fall, frem til dingsen fikk ta overhånd.

Da snakker vi ikke om mobilen, som allerede krever sitt, men om den digitale dommeren rundt håndleddet.

Treningsarmbåndet.

Det med touch-skjermen, som fortløpende samler informasjon om tingenes tilstand i skrotten, og som når som helst kan synkroniseres med en nedlastet applikasjon.

Antall skritt sekund for sekund?

Intensitetsminutter?

Kaloriforbruk?

Puls?

Dyp søvn?
Lett søvn?

Svaret er når som helst bare et sveip unna, med tilhørende grafer og diagrammer over den siste utviklingen.

Dette er jo i seg selv sikkert vel og bra, men spørsmålet er hva de omfattende mulighetene til å måle seg selv gjør med oss, og da spesielt med fokuset til godt voksne menn med altfor sterk trang til selvhevdelse.

Noen blir tightskledde sykkelbroilere, som skremmer vannet av fotgjengere til og fra jobb, der den ultimate lykkefølelse er å kunne hovere over å ha slått kollegaens bestenotering på en treningsapp.

Andre skal skynde seg opp et eller annet som er bratt, eller komme seg ned noe som er vått, og skal selvsagt dokumentere og kunne skryte av hvert skritt på veien.

For min del har jeg, av frykt for ren mani, inntil videre holdt «lik og del»-trangen for treningstider når jeg løper på avstand, og latt være å sjekke hvor kjappe alle i nabolaget er.

Uten at det betyr at jeg takler dingsens dominans over livet spesielt elegant.

Her var det altså det skjedde - tre minutter før midnatt.

Brått våknet jeg, lettere panisk.

Jeg hadde nemlig glemt å sjekke om dagens egendefinerte skrittmål var nådd.

Og med tre minutter igjen av døgnet, manglet det 135 skritt.

Hjelp!

Hva gjør man da?

Står opp og trasker febrilsk rundt og rundt i huset, selvsagt, mens sekundene tikker mot tolv.

For tenk hvilken katastrofe det hadde vært, dersom dingsen ikke hadde duret og blinket for å gratulere meg med dagens innsats...

Alderen innhenter alle til slutt, også treningsnarkomane menn med aldersangst.

Men evnen til å dokumentere hvor barnslige vi kan være på veien mot det uunngåelige, er det ingen som klarer å ta fra oss.