Psykolog Hedvig Montgomery: Når barn sliter på skolen, er det barna eller skolen det er noe galt med?
I artikkelserien Skolesviket har VG satt fokus på hvordan seksårsreformen har slått ut for de yngste skolebarna. Det har vært nedslående lesing, hvor store deler av forskolelærerstanden mener barna ikke får den oppfølgingen de trenger. For noen går det så dårlig at de ender hos barnepsykiaterne på Rikshospitalet.
HEDVIG MONTGOMERY, psykolog og forfatter.
Les alle sakene i denne reportasjeserien her!
Svaret ligger ikke i skolefagene alene, det kan ikke bøtes ved å lære barna mer om psykisk helse eller ved å reversere 6-årsreformen. Det er hvordan barn blir tatt vare på og inkludert i familien fra fødselen av som er helt avgjørende.
Dette er den avgjørende grunnmuren som bygges i starten av livene våre og som senere utvikles med flere gode relasjoner. Pedagoger, ansatte i barnehagen og lærere er viktige personer for barna og deres psykiske helse.
Dersom psykisk helse skal leves, må barna oppleve kontakt og nærhet i familiene, i barnehagene og på skolen med lærere som ser dem og hjelper dem videre.
Her er funnene fra undersøkelsen: Skoledagen for teoretisk for 5- og 6-åringer
Uten ekte menneskelig nærhet og kontakt, hjelper ingen skolefag eller reformer.
De beste og bredeste formuleringene er bare bokstaver, hvis ikke vi gir barn det de trenger i de første årene av livet og i de første skoleårene. Grunnmuren i barna må bygges. Først i familien, så i barnehagen og så på skolen. Mye lek, humor og kontakt mellom voksne og barn bygger denne grunnmuren. Gi plass til det og la barna leve i et miljø hvor de blir sett, hørt, forstått, da blir de sterkere psykisk. Den individuelle skreddersømmen av en barndom kan vi aldri overse, det finnes ikke en ramme eller metode som fungerer for alle. Bortsett fra at alle barn trenger trygghet, er de også alle sine egne.
Ungdommer rapporterer om økte psykiske problemer og vi ser en urovekkende utvikling i norske selvmordstallene. Som VGs serie har vist er det også flere barn på lavere trinn som sliter med stress og skolevegring. Årsakene til dette er sammensatte, men er det noe vi vet om psykisk helse, så er det at den formes i kontakten man har med andre mennesker. Og vi vet at de første to årene av livene våre er helt avgjørende for hjernens utvikling og trygghet. I tillegg er kontakten med nye viktige personer for barnet, som førskolelærere og senere lærere, avgjørende. Dette er relasjoner som barnet lever med livet ut.
Regjeringen har bestemt at livsmestring skal inn i læreplanen i både og skole og barnehage fra 2020 og debatten om psykisk helse som skolefag er tilbake. Visst er det en god idé å ha psykisk helse som et skolefag, men skal vi virkelig gjøre noe for barna, må vi både begynne før og legge mer vekt på relasjonene til barna. Evnen til å knytte seg til andre, til å tro og håpe på både seg selv og andre, utvikles tidlig og mest gjennom møter. Som foreldre og omsorgspersoner har vi rundt 20 år til å rette opp og gjøre bedre, men det viktigste grunnlaget legges de første leveårene.
Hvis politikerne våre vil gjøre noe som virkelig monner, bør de gi foreldre god og kvalitetssikret kunnskap om hva de minste trenger – fra dag én. Og den informasjonen må gis uten pekefinger og skam, i omsorgsfull kommunikasjon med foreldrene. Foreldrenes frykt for å gjøre feil må erstattes med kunnskap om hva det er riktig å gjøre. Det samme gjelder for alle barnehageansatte, dagmammaer og helsearbeidere som jobber med de minste.
Alle voksne må forstå at barnas største behov er nærhet. I tillegg må innsatsen overfor foreldre som sliter økes betraktelig, det gjelder dem med for lite sosiale eller økonomiske muskler og dem som av andre grunner får en tøffere start enn andre. Tidlig hjelp må være nettopp hjelp, ikke kontroll eller trusler. For mange familier er redningen noe så enkelt som det å kunne ringe noen som kan svare når de lurer. Ofte trenger de enklere hjelp enn det vi opererer med i dag.
Barnet trenger nærhet. De trenger trøst og trygghet, å kjenne deg helt inntil deg, hud mot hud, å oppleve at det hører hjemme. Hvordan barnet møtes og holdes fra første dag, betyr noe. Etter hvert kommer leken og de vanskelige valgene. Og vennene som ikke kommer i bursdager og kjærester som glipper og alt dette som hører livet til, men barnets opplevelse i de første årene legger grunnmuren. Her bygges fundamentet som avgjør hva barnet vil svare når det én dag spør seg selv: ”Hva slags kjærlighet finnes i verden for meg?” og ”fortjener jeg trøst og glede?”
Ut i fra disse ganske enkle spørsmålene tar vi mennesker etter hvert en rekke valg. Vi finner en partner, en jobb og en utdannelse, vi bestemmer hvor mye risiko vi tør å ta og hvordan vi velger å håndtere de nederlagene livet bringer.
Grunnmuren, dette båndet som dannes mellom barn og voksen helt fra dag én, er avgjørende for hvordan de små barna en dag klarer seg som ungdommer og som voksne.
God psykisk helse er noe som leves, ikke noe som læres. En åpenbar fallgruve med psykisk helse som fag i skolen er at vi begynner å se på psykisk helse nettopp som et fag, som noe som handler om å tenke riktig og om å være flink til å gjøre valg for seg selv. Det legger et nytt nivå av press på barna, og lager en ny arena for skam.
Angst, depresjon og ensomhet hører til en viss grad til ved det å være menneske, ved det å være ungdom. Er det trygg kontakt mellom barna og de voksne, er det til å leve med. Men uten den kontakten, uten forventningen til at livet og menneskene rundt deg har noe godt å gi, så hjelper ikke ordene.
Vi vet en ting med sikkerhet; barn vil lære, de vil utvikle seg og strekke seg. Men frykt hemmer all læring. Å lage en barndom med trygghet og kunnskap, gir barna vekstmuligheter og godt grunnlag for læring.
Seks av ti lektorer: Presset til å sette uforsvarlige karakterer
