Foto: TEGNING : ROAR HAGEN

Kommentar

Overklassekampen

Du har eliten. Og så har du eliten i folkets tjeneste.

les også

Humoristisk om det humørløse

Det er et av de såreste øyeblikkene i norsk litteratur, helt på linje med «Skjenselens korinter» av Agnar Mykle. Gymnaslærer Knut Pedersen fra Dag Solstads store roman om AKP-bevegelsen ledsager bokens tragiske heltinne, Nina Skåtøy, på et hjemmebesøk til hennes venninne og kollega fra Brynje trikotasje, Unni Langmoen.

Besøket har form av høflighetsvisitt, men hensikten er politisk. Langmoen og mannen har sagt opp abonnementet på Klassekampen. Og innimellom kaffe og kaker og barnebilder prøver den sjølproletariserte legen Nina Skåtøy å få fabrikkarbeideren Langmoen til å gjenoppta abonnementet. Men Langmoen og mannen hennes vegrer seg.

Avisen er litt dyr, det er så sjelden vi leser den, det er så mye tungt stoff, de var ikke så interessert. Etter mer kaffe og kaker og småprat må Skåtøy og Pedersen gå med uforrettet sak.

«Jeg har vært snart fem år på Brynje nå», sier Skåtøy på vei hjem. «Unni Langmoen er den eneste jeg på de åra greidde å få til å abonnere på Klassekampen».

I denne såre episoden ligger hele AKP-bevegelsens tragedie. Mange av dem borgerskapets barn som skulle frelse den norske arbeiderklassen fra noe de ikke ønsket å bli frelst fra. Da Skåtøy innså at hun hadde kastet bort sin utdannelse og sine beste år, tok hun livet av seg.

les også

VG mener: En livsfjern leder - om Klassekampens utspill mot mediedekningen av Trump

I dag reklamerer næringsminister for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, for Klassekampen over helsider i egenannonser i avisen. Det er bare det lett antikverte navnet igjen av produktet Skåtøy prøvde å prakke på Unni Langmoen for førti år siden.

Det har vært linjeskifter og redaktørskifter, kupp og motkupp, ekstern kritikk og sjølkritikk, og for snart tjue år siden overtok tidligere medarbeider Bjørgulv Braanen som redaktør, etter ti år i Dagens Næringsliv hvor han blant annet hadde redigert kulturstoffet.

Braanen er en gammeldags avismaker av type som regjerte norsk presse frem til gullalderen på 1980- og 90 tallet. Han ga Klassekampen en extreme makeover, distanserte den fra de gamle politiske særinteressene og forankret et nytt lesergrunnlag i den brede venstresiden, den akademiske kultureliten og det avisen i gamle dager karakteriserte som pampeveldet i fagbevegelsen.

Det er en av de mest vellykkede omleggingene i norsk presse siden Norges Handels og Sjøfartstidende ble en rosa avis for finansnæringen. Røe Isaksen oppsummerer i annonsen:

«Jeg leser nyhetssakene for å bli opplyst, bokbilaget for å bli belest, debattsidene for å bli engasjert, historiestoffet for å bli bevisst og kommentarstoffet for å bli provosert. Så leser jeg musikkbilaget fordi jeg liker musikk».

Som om jeg skulle sagt det selv. Mens resten av papirpressen visner rundt meg, er Klassekampen en daglig glede å plukke opp fra dørmatta.

les også

Bjørgulv Braanen går av som redaktør i Klassekampen

Men til tross for denne skreddersømmen av et tilbud til landets opplyste elite av akademikere, venstreintelligentsia (hvori opptatt Høyres statsråder) og journalistkolleger, har Klassekampen beholdt en blindsone fra Nina Skåtøys besøk hos Unni Langmoen.

Et merkelig, nesten komisk form for selvbedrag.

For i egne øyne er Klassekampen også en anti-elitær, «folkets» avis. Og i 2019 skal de ifølge sine egne nyttårsforsetter føre et sterkere opprør mot eliten.

Hvem er eliten? Avisen vakler litt i spørsmålet, men nyhetsredaktøren ga følgende definisjon forrige uke:
« ... en styringselite lokalisert i Oslo som tar beslutninger med store følger for resten av landet. Vi snakker da om politikere, toppbyråkrater i departementene, ekspertene som befolker ulike utvalg og kommisjoner, de store mediene og ikke minst næringslivsledere».

Jeg vet ikke med næringslivslederne, de foretrekker vel Dagens Næringsliv og Finansavisen vil jeg tro. Men ellers hørtes dette ut som hovedmålgruppen for Klassekampens journalistikk.

Ja, det hørtes vel i grunn ut som Klassekampen selv, hvis man skal regne de fire største avisene utgitt i hovedstaden (DN oppgir ikke opplagstall) som del av «de store mediene».

les også

Klassekampen vurderer å droppe Ny Tid etter konspirasjonsartikler

En avis hvor redaktører og kommentatorer har den samme tilgangen til landets største talerstoler og maktmennesker. En redaksjon som omgås den samme kulturelle og politiske fiffen på de samme hage- og lanseringsfestene – en lysløype hvor Klassekampens egen sommerfest er et av mange høydepunkt – som for resten av Oslo-journalistene.

En avis hvor journalistene bor på de samme urbane postadressene, går de samme skiløypene og jogger den samme ruta langs Akerselva.

En avis, som i motsetning til sine noe større konkurrenter har vært beskyttet mot nedbemanninger, digitalisering og innføring av nye inntektsmodeller takket være den offentlige pressestøtten. En modell som gjør at man får mer støtte jo større man blir og som dermed beskytter avisens ansatte mot den grimme virkelighet som har ført til nedbemanninger og kostnadskutt blant kollegene. Kolleger Klassekampens redaktører med en viss forakt omtaler som MSM – ytre høyres forkortelse for Main Stream Media.

De siste dagene har avisen besværet seg over at Dagbladet, Aftenposten og VG virker «ute av stand til å gå inn i debatten om norske eliter på en skikkelig og seriøs måte».

Men hvordan kan man føre en seriøs debatt med Klassekampen om opprøret mot eliten, hvis ikke avisen kan si hva som eventuelt fritar dem selv fra elite-stemplet?

Eller, som man ville spurt i avisens mørke fortid: Er Klassekampen en del av problemet, eller en del av løsninga?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder