TRØNDERLØS: Erna Solberg har kun én trønder på sitt nye lag, og hun har attpåtil bodd i Oslo i 30 år. Foto: HELGE MIKALSEN

Kommentar

Ernas dumdristige trønderfinte

Trøndelag er nesten helt ute av norsk toppolitikk – men vi stresser ikke for det.

Det er selvsagt uhørt å vrake Trøndelag når et nytt regjeringsmannskap pakkes ut – større og mer omfattende enn noensinne. Trøndelag har nettopp samlet seg, som en fylkesreformistisk foregangsfigur, og er nå en like mektig kraft i det norske riket som på sagakongenes og senere på erkebiskopens tid. Sist gang en norsk statsminister valgte å overse trønderne gikk det åt skogen – og når arge midtnorskinger klasker Thorbjørn Jaglands regjering i bordet, så resonnerer det med tung symbolsk klang i alle politiske miljøer.
Det er dristig gjort. Spesielt av en statsminister fra Bergen.

les også

Trønder-opprøret i Høyre: Sender formell klage til partiledelsen

Trøndelag er Norges hjerte og sjel. Trondheim burde selvsagt vært Norges hovedstad. Norsk kultur – pragmatisme, jovialitet, nøkternhet (det sies at en trønder er spontan når hun får tenkt seg om) og en viss trassighet – er basert på ur-trønderske dygder, og etterhvert som trønderne koloniserte riket gjennom strategiske utplasseringer, ble Norge stadig mer trøndersk. Til anspente vestlendingers store fortvilelse, får man anta, for trøndernes naturlige trygghet og jordnære tilnærming til alle livets fasetter, står i dyp kontrast til kompleksene som stadig rir landets vestlige deler. Vestlendingene gjør stadig et poeng av hvor mye de forakter Oslo – mens trønderne trekker på skuldrene av den slags og mumler et «nei, det ...»

Trønderne har hatt sine høvdinger som alle har satt dype spor i norsk politikk. Martin Tranmæl skremte først vettet av gode borgere, før han etterhvert ble en samfunnsbygger av de sjeldne, mens Johan «Gubben» Nygaardsvold, med utsikt fra Hommelvika, sluttførte klasse- og landsdelskompromisset som stadig utgjør (eller burde utgjøre) kjernen i den norske samfunnsmodellen. Siden kom John Lyng og Per Borten, som begge samlet høyresiden og ga den et menneskelig ansikt, og etter det, vel, har det kanskje vært lenger mellom de aller skarpeste drammene.

Og ikke uten visse kontroverser.

Sånn sett er det talende at den nye regjeringens eneste trønder heter Trine Skei Grande.

les også

Gøran Sørloth om RBK-striden: – En sorgens dag

For hun er selvsagt trønder, selv om hun har bodd i Oslo i 30 år, og selv om hun strengt tatt er namdaling – en fløyposisjon i det trønderske skjemaet. Det er dog en smule forstemmende at Grande, som så absolutt kjenner den trønderske grasrota, på utrøndersk vis avvises som såkalt utflyttet trønder av lederen for Trøndelag Høyre. For det skal Michael Momyr vite – slikt finnes ikke. Man kan ta kvinnfølket ut av Trøndelag, men aldri omvendt.

Det er aspekter ved Trøndelag som selv den stolteste trønder sliter med å forsvare – DDE, Rosenborg-rettssaker, karsk, overdimensjonerte kjøpesentre, mokasiner og Hans Rotmos diverse politiske sprell. Men vi trøndere er aldri redde for å innse våre egne begrensninger. Vi praler ikke, vi bare fastslår. Og så er vi veldig glad i poteter. Da min ikke-trønderske kone og jeg giftet oss i et gammelt herskapshus på Oslos beste vestkant, spurte verten oss, dagen etter festlighetene, om det hadde vært mange inntrøndere til stede på bryllupet. «Ja, men hvordan vet du det?», spurte vi. «Det gikk så meget med poteter», lød svaret.

For trønderne er som poteten, og kan brukes til alt, og er næringsrike og tilpasningsdyktige. At Solberg ikke har funnet plass til flere trøndere enn Oslo-trønder Grande, er uhyrlig, selvsagt, og et uttrykk for en vestlandsdominans som man trodde tilhørte tider vi forlengst har lagt bak oss. Men læll – det er ikke så altfor mye å hisse seg opp over.

Vredens Gnag: Trønder-opprør: Gule skinnvester raserer Trondheim!

For ekte trøndere hisser seg ikke opp. De trekker på skuldrene, og sier «nei, det», og tasser videre på livets E6 som om ingenting var skjedd. For vi kommer alltid sterkt tilbake og vet samtidig at vi gjennom hundrevis av år har besmittet resten av riket med våre verdier – verdier som aldri kan konkurranseutsettes, rett og slett fordi de er uangripelige.

En trøndersk standardanekdote fra 1960-tallet går som følger: På samvirkelagskafeen i Verdal dukket det opp noe så sjelden som en mørkhudet mann. Siden ingen av bordene var ledige, spurte han høflig om han kunne sette seg ned sammen med en av de innfødte. Sistnevnte mumlet et «ja», og gjesten satte seg til bords og begynte å spise. For å bryte stillheten så verdalingen blygt bort mot sin bordvenn og sa: «Neger, ja?» Verdalingen ventet to sekunder før han fulgte opp sitt eget spørsmål: «Afrika, veinntle?»

Bare ekte trøndere skjønner den storslåtte humoren i denne vesle tildragelsen. Det handler om nøkternhet og en klønete vennlighet – og om trønderens åpenhet mot verden. Som jeg har skrevet før på denne plass: Det er ikke for mange trøndere her i landet, det er for få. Av 22 (!) statsråder burde iallfall ti vært trøndere, eller iallfall ni.

Men det e’ no så.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder