MATPRODUKSJON: – Slaktekyllinger vokser fra 40 gram til 1,5 kilo på fire uker. Hadde et menneskebarn vokst like fort ville det veid 100 kilo ved én måneds alder, skriver kronikkforfatteren.

Debatt

Et hardkjør for dyrene

Norske husdyr betaler en høy pris for å være såkalt «høytytende», slik at vi skal få billigst mulig mat. Høytytende er blitt et nøkkelbegrep i norsk landbruk.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

YNGVE EKERN, matjournalist, forfatter og foredragsholder

De yter over evne og mottar ikke alltid etter behov. Nei, jeg snakker ikke om norske bønder, men om dyrene på gårdsbrukene deres. Etter at bøndene og staten ble enige om årets landbruksoppgjør er det grunn til å se nærmere på et sentralt og omstridt fenomen i matproduksjonen vår.

8000 melkekartonger i året. Det er mengden melk en gjennomsnittlig norsk ku klemmer ut av seg på et år. Et par generasjoner tilbake i tid, den gang det var vanlig med melkeramper langs landeveiene, ga en vanlig ku på bås rundt 3000 liter melk. I år 2000 produserte den rundt 6000 liter i året. I dag er det stadig flere besetninger som runder 10 tusen liter i snitt. De «beste» passerer nå 14 tusen liter - og havner da på en topp 10-liste som fagbladet Buskap presenterer årlig.

De gir med andre ord «alt, alt for Norge,» de rundt 220 tusen melkekuene som i tråd med norsk landbruks- og distrikspolitikk er spredt på gårder i hele landet. Norske kuer produserer rundt 1,5 milliarder liter melk i året. Mengden har vært konstant i 50 år, men i dag er det bare en tredjedel av antallet kuer som gir oss like mye. Vi snakker om melkespreng av dimensjoner.

les også

Dale åpnet lommeboken for bøndene: Enighet om årets oppgjør

Samtidig, i andre fjøs: 

Slaktekyllinger vokser fra 40 gram til 1,5 kilo på fire uker. Hadde et menneskebarn vokst like fort ville det veid 100 kilo ved én måneds alder.

Griser som veies inn på rundt 100 kilo klargjøres for slakting. Da har de på det mest intense lagt på seg én kilo i døgnet. 

De høytytende dyrene er altså som toppidrettsutøvere. Det kreves at de skal gi størst mulig «avkastning», altså vokse hurtigst mulig og gi maksimalt med kjøtt og melk for pengene. Når løpet er kjørt, er det over og ut.

I et normalt liv lever Dagros godt i 15 år. I hardkjøret som dagens melkeproduksjon er blitt – ja, også i landbruket brukes begreper som «kostnadseffektive produksjonslinjer» – er det oftest sluttkjørt etter drøyt tre år. «Da er det bare fillene igjen,» som en melkebonde fortalte meg en gang. «Utrangert» er den vanligste betegnelsen i fjøsmiljøet.

les også

Astrid Meland: Det norske fleskeberget

Det hører med til reklame-bildet av norske kuer som beiter fredfullt i en blomstereng at de aller fleste er av rasen Norsk Rødt Fe (NRF), som med stor internasjonal suksess er avlet frem for både å være høytytende og motstandsdyktige for sykdommer. NRF er dessuten designet for å gi oss kjøtt når melkingen er sluttkjørt. 80 prosent av storfebiffen vi koser oss med her i landet er egentlig en utrangert melkeku.

Verre er det for kyllingene vi spiser. Et overveldende flertall av de rundt 70 millioner kyllingene som hvert år produseres er av rasen Ross 308. I butikkhyllene går kyllingene gjerne under mer presentable navn, som Gullkylling, men denne patenterte og utenlandskeide rasen er fremavlet utelukkende for sine ekstreme vekstegenskaper. Den raske veksten fører til store hjerteproblemer og benskjørhet 

For å oppnå rekordresultater blir dyrene, og da særlig kyllinger og griser, intensivt matet med kraftfôr. Økningen i bruk av kraftfôr sammensatt for særlig høytytende dyr har vært stor de siste årene. Proteinandelen av denne kraftige kosten utgjøres stort sett av soyabønner importert fra Brasil. 

Ut over hensynet til dyrevelferden er dette en tvilsom utvikling også med tanke på hva Stortinget gang på gang har fastslått at skal være selve hovedmålet for det norske landbruket: Å produsere mest mulig mat basert på norske ressurser, altså hjemmeavlet fôr.  For kuer vil det si gress - det er en grunn til at de har fire mager.

les også

– Har ikke hatt ferie på 15 år

Pluss content

Vil vi som hverken er bønder eller økonomer, men vanlige forbrukere, virkelig at dyrene vi gafler i oss skal være så til de grader høytytende? Nei, det er flere og flere som reagerer på de unødvendige prestasjonskravene og avhengigheten av soyaimport. 

De siste par årene er det kommet flere nye kyllingtyper, om ikke akkurat på vingene, så i alle fall i frittgående dressur og gjerne økologiske. Meny har svart på forbrukernes ønsker med kyllingen Lerstang, Rema tilbyr typen som heter Hubbard. Mens Ross 308 vokser seg klare til å bli middag på rundt 30 dager, får Hubbard nærmere 50 dager på seg og Lerstang godt over 60.

Grass-fed, altså gress-foret, er blitt et trendy valg av storfekjøtt. Flere vil kjøpe melk med samme ernæringsmessige opphav, av typen stølsmelk. Koteletter av gladgris fra for eksempel Grøstad går etter alle solemerker en het grillsommer i møte.

Flaskevann koster som kjent minst tre ganger så mye som melk i butikken. I jordbruksavtalen som ble inngått bare timer før vi heiste flagget 17. mai ligger det en prisøkning på tre øre literen for melk. Så la oss hive på et kronestykke ekstra, da, sier folk som bryr seg om trygg og bærekraftig norsk mat. Vi kan nøye oss med mindre volum, for å få bedre kvalitet. Det hører med til bildet at overproduksjon også var et hett tema i årets jordbruksforhandling.

Vi er nå flere som ønsker at bøndene skal stille større krav. Det vil si slakkere krav til dyrene, større krav til oss som gjerne vil betale for at det vi spiser og drikker skal være helsebringende for både mennesker og dyr.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder