KRITISK: – Produktivitetsvekst skapes ikke av å overregulere landets mest produktive næringer. Det skapes gjennom å gjøre det attraktivt å investere og skape nye arbeidsplasser, skriver Henrik Asheim. Foto: Tore Kristiansen

Debatt

Velferdsparadokset

De samme partiene som er mest ivrige på å bruke skattepenger, har minst respekt for de som skaper verdiene de rundhåndet deler ut.

HENRIK ASHEIM, leder av finanskomiteen fra Høyre.

«Hva skal vi leve av?» spurte næringsministeren på Facebook forrige uke. Det er et betimelig spørsmål, fordi antallet forslag i Stortinget som legger begrensninger på privat verdiskapning går langt utover bare gruvedrift i Finnmark. 

Olje og gass skal vi i hvert fall ikke leve av, ifølge opposisjonen. Rødt, MDG, SV og AUF vil legge ned hele oljenæringen, dog i litt ulikt tempo. Hva Arbeiderpartiet mener om oljen og oljeskatteregimet avhenger av hvilken politiker du spør på hvilken dag, og Senterpartiet vil varig verne Lofoten, Vesterålen og Senja.

Alle understreker at oljearbeidsplassene skal erstattes med klimavennlige jobber. At man vil legge ned oljenæringen er en svært kostbar men ærlig sak, men å late som om vindmøller, solceller og reiseliv kan skape de samme inntektene som landets mest lønnsomme næring er ikke realistisk. I tillegg kommer alle bedriftene som leverer tjenester til oljesektoren.

les også

Røe Isaksen svarer kritikerne: – Mineralnæringen er avgjørende for det grønne skiftet

Verdiskapningen per hode i olje- og gassektoren er hele 9,7 millioner kroner i 2017, ifølge tall fra SSB. Til sammenligning er verdiskapningen i reiseliv 0,6 millioner kroner. Reiselivsnæringen er en fantastisk næring som vi vil satse på, men for hver oljearbeidsplass som legges ned, må den altså erstattes av 16 arbeidsplasser innen reiseliv. For å kompensere for bortfallet av olje- og gasseksporten, må Norge i helhet doble eksporten fra fastlandsindustrien frem mot 2040, skal vi opprettholde velferden. 

Det vil kreve at norske politikere legger til rette for at nye næringer kan blomstre. Blant disse er oppdretts- og fiskerinæringen. En næring som i 2017 hadde en verdiskapning per hode på 2,5 millioner kroner. I dag eksporterer sjømatnæringen for nesten 100 milliarder kroner. Frem mot 2050 jobber regjeringen for at den marine klyngen skal vokse til over 500 milliarder kroner. 

les også

Gruvesaken: – Ei kobbergruve kan ikke berge verdens klima

Derfor har vi blant annet lagt til rette for utviklingskonsesjoner, noe som kan bidra til bærekraftig vekst i næringen. Vi er på god vei mot å nå regjeringens mål, men i Stortinget foreligger det nå forslag fra Arbeiderpartiet, SV og MDG som, dersom de blir vedtatt, kan bidra til en betydelig forringelse av verdiene i næringen.

Forslagene innebærer krav om tidsbegrensninger til havbrukstillatelser, uoppnåelige miljøreguleringer til oppdrettsanlegg, avvikling av torsketrålskonsesjoner og en rekke andre oppdrettsreguleringer. MDG går aller lengst. De vil at alle nye anlegg skal være lukkede, og vil fysisk merke enhver fisk i havmerdene. Kostnadseksplosjonen disse tiltakene ville ført til, vil ha som konsekvens at det blir svært krevende for norsk sjømatindustri å hevde seg internasjonalt. Konsekvensen ville være nedleggelser langs kysten. I tillegg kommer tiltak fra arbeidsprogrammene til Rødt, SV og MDG om blant annet produksjonsskatt og forbud mot volumøkning. 

Disse partiene vil utgjøre det parlamentariske grunnlaget til en eventuell Støre-regjering. 

les også

Egon om gruvesaken: – Vi trenger å bli holdt i ørene

Dette er næringer som kort fortalt finansierer det velferdsnivået vi nyter godt av i dag. Å begrense næringene kraftig vil måtte medføre omfattende velferdskutt. Vi lever tross alt ikke av skatt, men av verdiskapningen disse næringene står for.

Paradokset er at de samme partiene som vil kutte i statens inntekter, også vil øke utgiftene. Løftene venstresiden kommer med i arbeidsprogrammene sine innebærer alt fra gratis tannhelse, sekstimersdag, økte stønader til trygdemottakere, skattefinansiert skolemat, offentlig oppkjøp av velferdsbedrifter og å ta imot 20 000 asylsøkere i året. 

Lavere inntekter og økte utgifter er alt annet enn bærekraftig. Skatteøkninger vil ikke hjelpe ettersom det er færre inntekter å skatte av. Oljen alene står for ca. 286 milliarder i inntekter for 2019, og en skatteskjerpelse på 286 milliarder i året ville vært mye selv for Rødt. 

les også

Gruve-saken: – Hvem sin næringsminister?

De skatteskjerpelser partiene har foreslått i Stortinget, i kombinasjon med nei til EØS, vil uansett medføre kroken på døra for mange bedrifter i Norge. Så må man gjerne mene at staten skal bruke mer penger på det meste, men det er umulig dersom staten samtidig legger sterke og kostnadsdrivende begrensninger på næringene som finansierer velferden. 

Perspektivmeldingen fra 2017 viser at forutsetningen for å bevare et høyt velferdsnivå er produktivitetsvekst. Vi kan ikke engang opprettholde dagens velferdsnivå uten at vi blir flinkere til å skape flere verdier som kan finansiere den. Da må flere i jobb og vi må sørge for gode vilkår til lønnsomme næringer. 

Produktivitetsvekst skapes ikke av å overregulere landets mest produktive næringer. Det skapes gjennom å gjøre det attraktivt å investere og skape nye arbeidsplasser. Derfor har dagens regjeringspartier senket selskapsskatten til 22 prosent, vi faser ut maskinskatten og reduserer den særnorske straffeskatten på norsk eierskap, formuesskatten. 

Vi tror at verdiene må skapes før de kan deles. En gang var det et slagord som også partier på venstresiden stod bak. Den tid virker å være over.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder