REAGERER: –  «Sorteringssamfunnet» er helt på linje med «godhetstyrann» og andre nedsettende nyord, og bidrar ikke til annet enn å stemple meningsmotstandere som langt mindre edle enn en selv, skriver Anne Holt.
REAGERER: – «Sorteringssamfunnet» er helt på linje med «godhetstyrann» og andre nedsettende nyord, og bidrar ikke til annet enn å stemple meningsmotstandere som langt mindre edle enn en selv, skriver Anne Holt. Foto: Hanna Kristin Hjardar

Anne Holt om abortdebatten: – Ordet «sorteringssamfunnet» er blant de mest stigmatiserende og misvisende begreper jeg kan komme på.

MENINGER

Nå, når støyen har lagt seg noe og det igjen er mulig å puste med magen, er det interessant å se tilbake på den siste ukes abortdebatt.

debatt
Publisert:

ANNE HOLT, forfatter

Som alltid sa det pang. Som vanlig fant partene hver sine skyttergraver, på refleks, også jeg, i en manøver så innarbeidet etter alle disse årene med kamp at det rent ut sagt er imponerende. Argumentene er også stort sett de samme som tidligere. Fra begge sider.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så umulig å snakke med innestemme om et tema som ingen kan benekte er blant de vanskeligste dilemmaene det moderne mennesket står overfor? Å avbryte et svangerskap er for det første etisk vanskelig, i alle fall for mange, og for det andre en både psykisk og fysisk påkjenning for langt flere. Selve adgangen til abort oppleves dessuten åpenbart krenkende for noen. For andre igjen, som meg selv, er vår abortlov et nødvendig onde, hjemlet like mye i en pragmatisk tankegang som i prinsipper.

Fra min side av slagmarken har denne siste runden av debatten vært særlig merkverdig.

Ideelt sett burde debatten om svangerskapsavbrytelse i seg selv være løpende, nærmest organisk. Vi bør til en hver tid være opptatt av å få aborttallene ned, dramatisk ned, og diskusjonen om hvordan vi skal klare det bør stå i fokus nær sagt til en hver tid.

Sentralt her er selvsagt først og fremst hvordan man kan forhindre uønskede svangerskap. Ettersom aborttallene synker, særlig blant de yngste kvinnene (SSB 2017), er det grunn til å anta at det er mer å hente her. Men enda viktigere er det å gi kvinner reelle valgmuligheter når de først er blitt uønsket gravid, eller ønsket gravid med et foster som kan være skadet eller sykt og derfor vil utgjøre en betydelig merbelastning for sin familie videre i livet.

Så langt er antakelig alle enige, bortsett fra de ytterst få som er mot all form for provosert abort. Det snodige, og mildest talt provoserende, er da at noen en eller annen gang fant opp begrepet «sorteringssamfunnet». Det oppsto på begynnelsen av nittitallet, og har siden vært brukt hyppig, særlig av KrF-ere og enkelte Høyre-folk, alle med ønsker om å forandre vår nåværende abortlov.

«Sorteringssamfunnet» brukt i abortdebatten er blant de mest stigmatiserende og misvisende begreper jeg kan komme på. Det er helt på linje med «godhetstyrann» og andre nedsettende nyord, og bidrar ikke til annet enn å stemple meningsmotstandere som langt mindre edle enn en selv.

Selvsagt ønsker ikke tilhengerne av dagens abortlov noe sorteringssamfunn. Dessverre er et slikt samfunn imidlertid allerede her, om enn ganske så post-natalt. Nærmest ukentlig, året rundt, leser og hører vi vitnesbyrd om hvilken alvorlig byrde sterkt funksjonshemmede barn er for sine foreldre og søsken. Vi erfarer at de ikke får den hjelpen de trenger, det skjæres og kuttes i bevillinger og budsjetter på en måte som definitivt bidrar til å sortere ut enkeltfamilier til langt dårligere livsvilkår enn oss andre. Familier går i stykker, søsken lider, og særlig kvinners karrierer går i vasken for livet.

Dette er sortering, slik det også sorteres på en rekke andre områder. Sorteringssamfunnet har vi hatt siden tidenes morgen, og vi er alle ansvarlige. Det handler imidlertid ikke om abortloven.

Etter mer enn et halvt århundre med kamp for først å få vår nåværende lov, og siden med ujevne mellomrom for å beholde den slik den står, var det nok i første rekke det faktum at loven så heidundrende åpenbart ble gjenstand for frekk politisk hestehandel som sjokkerte mange av oss. KrF har selv valgt å leve med fraksjoneringsvirksomhet, så grov at den hos hos de partiene jeg kjenner bedre ville bli kalt illojalitet, men det får være deres sak.

Utlegningene om hva for eksempel forandringen av lovens paragraf 2C skal bestå i, hvordan ny ordlyd skal være, hva denne ordlyden innebærer og om dette i realiteten er en innskrenkning eller utvidelse av de rettigheter norske kvinner har i dag, har imidlertid vært så ubegripelige at vi alle har rett til å reagere.

Uklarhetene er så påfallende at selve formålet blir desto tydeligere. Her står vi ikke overfor et reelt, omforent ønske om sterkere vern av ufødt liv hos alle de involverte. Da ville debatten sett helt annerledes ut. Da ville i alle fall noen av partene virket modige. Det gjør ingen av dem.

Abortloven er for det første nødvendig fordi historien dessverre har vist oss hva som skjer om vi ikke har den. Det er pragmatisme. Dernest er den nødvendig fordi kvinner har kjempet fram råderett over egen reproduksjon og eget liv, og skal beholde denne retten. Det er et prinsipp, som det selvsagt er legitimt å være uenig i.

Årene som kommer vil gi menneskeheten enorme muligheter innenfor bioteknologien, muligheter som vil by på svære etiske utfordringer. Debattene kommer til å bli store, kanskje harde, og i alle fall krevende. Dessuten svært viktige, så viktige at det er å håpe at det legges opp til et debattklima langt utenfor en statsministers drøm om en flertallsregjering.

Debatter om liv og død hører rett og slett ikke hjemme på en slik arena.

(Teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side, og gjengitt her med tillatelse.)

Her kan du lese mer om