FERSKT: – Få ting får meg til å tenke mer på livets mysterium enn et nystekt brød, skriver vår søndagsspaltist Kim Larsen.
FERSKT: – Få ting får meg til å tenke mer på livets mysterium enn et nystekt brød, skriver vår søndagsspaltist Kim Larsen. Foto: Gisle Oddstad

Livets brød

MENINGER

Hva betyr det egentlig når Jesus sier: «Dette er mitt legeme?»

debatt
Publisert:

KIM LARSEN, katolikk, førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Få ting får meg til å tenke mer på livets mysterium enn et nystekt brød. Det gir meg en følelse av at «det står til liv». Da opphører tiden i et øyeblikk, da dufter det i huset og da fylles jeg med takknemlighet.

Brødet, sammen med vinen, har alltid hatt en viktig plass i kirkens gudstjenestefeiring. Ikke bare fordi det metter en tom mage, men fordi det peker ut over seg selv. Det ferske brødet representerer noe nytt som kirken kan ta del i, samtidig som den modne vinen representerer noe gammelt som kirken kan holde fast ved. I den tidlige kirke brukte man gjerne gammeltestamentlige tekster for å belyse denne forestillingen om brødets guddommelige tegn.

Flere oldkirkelige teologer skrev utfyllende og kreativt om hvordan kirken skulle forstå alle «brødhendelsene» i den gamle pakt. Og de var ikke få, må vite. Men det var særlig en begivenhet som fikk mer plass hos kirkefedrene enn andre: Historien om mannaen fra himmelen; den maten israelsfolket fikk fra Gud på deres 40 år lange ferd i ørkenen.

De lærde strides om hva denne mannaen egentlig var. Kanskje var det mannalav, en type skorpelav som vokser i tørre strøk og som ble brukt som mat i Orienten. For kirken ble mannaen i hvert fall brukt som et bilde på brødet fra himmelen, som Gud i tidens fylde skulle gi kirken og verden.

Dette var kanskje ikke en så uvanlig forestilling. Jesus hadde jo selv identifisert seg med brødet, og tok til orde for at han var livets brød. Brødet som israelsfolket spiste i ørkenen var virkelig nok, men ble av den tidlige kirke forstått som en skygge av noe som skulle bli enda bedre. Mannaen fra himmelen ble derfor en viktig hendelse som pekte frem mot den hellige gudstjenesten – Jesu legeme gitt for kirken i brødets skikkelse. En av de store oldkirkelige biskopene, Ambrosius, hevdet på 300-tallet at mannaen peker frem mot den sakramentale forvandlingen som skjer med brødet på alteret. Denne gåtefulle hendelsen er svært viktig i de fleste kirker. Forvandlingen av brød og vin i messen, blir selve høydepunktet i gudstjenestefeiringen.

Brødet på alteret blir tolket som nødvendig reisekost for den kristne i verden. Det sakramentale måltidet foregriper og peker hen mot det himmelske måltidet – hvor kirkens folk skal bryte brød og skjenke vin – i all evighet.

Men hvordan har de katolske kirkene forstått denne forvandlingen som skjer i gudstjenesten? I de protestantiske kirkene har mye av den teologiske diskusjonen handlet om på hvilken måte Jesus kan være til stede på alteret. Hva betyr det at Jesus sier: «Dette er mitt legeme»?

Ulike varianter av forståelse har dukket opp, alt fra en tenkning om konkret nærvær til en mer symbolsk tolkning av ordene. Fra katolsk hold har man gått et steg nærmere mysteriet. Tenkningen er at Jesus fullt og helt er tilstede i brødet som ligger på alteret. Når kirken mottar brød og vin, så er det Kristus selv de mottar – konkret og virkelig.

Denne virkelighetstenkningen rundt det som skjer på alteret kan være noe av grunnen til at den tidlige kirken ble anklaget for å drive med kannibalisme. Nattverdsmåltidet ble lett misforstått.

Selvsagt skjønte katolske teologer at denne handlingen var et stort mysterium, som man gjør klokt i å ikke trå for nær. Det var opplagt at forvandlingen skjedde på en usynlig måte. Det kunne jo alle se. Men hvordan skulle man da forstå dette brødunderet på alteret?

I løpet av middelalderen utviklet den katolske kirke det vi kan kalle en forvandlingslære – på godt norsk kalt transsubstansiasjonslæren. Denne ble stadfestet på Det fjerde laterankonsilet i 1215, og er fremdeles offisiell katolsk lære. Det som er litt spesielt med denne «læren» er at den gjør bruk av Aristoteles’ filosofi for å komme til rette med hva som skjer når brødet forvandles til Kristi legeme.  

For Aristoteles besto enhver substans (ting) av form og stoff. En gjenstands substans har ulike egenskaper som man i middelalderen kalte aksidenser. Kirken gjorde bruk av denne tenkningen, og skjelnet mellom en gjenstands substans og dets aksidenser. Det var brødets substans som ble forvandlet til Jesu legeme, samtidig som aksidensen (utseende, lukten og smaken) forble uforandret. Ved å anvende det aristoteliske begrepsparet mente kirken å kunne ivareta tanken om det guddommelige mysterium. Det som forvandles på alteret er ikke brødets ytre sansbare egenskaper, men brødets egentlige innhold, dets substans. Derfor påpeker kirken den dag i dag at det ikke først og fremst er ved sansene mennesket kan erkjenne innholdet i denne forvandlingen. Det er bare gjennom tro og tillit til mysteriet.

Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at kirken hadde et behov for å forklare innholdet i nattverdsakramentet. Det er tross alt «kristenlivets kilde og høydepunkt». Tanken er at alle de andre sakramentene peker hen til nattverden fordi den rommer Kristus selv. Flere har likevel tatt til orde for at den katolske tenkningen er i overkant spekulativ, og tråkker inn på et område hvor den menneskelige tanken uansett må gi tapt. Selv om den katolske kirke kanskje går litt tett inn på hva som skjer på alteret, har den alltid forsøkt å bevare det gåtefulle i hendelsen.

Dypest sett vet kirken at dette bare kan gripes i tro og tillit. Det er kanskje derfor Thomas Aquinas, som var transsubstansiasjonslærens far, skrev i en av sine nattverdssalmer: «Ei forstanden det utgrunner, troen ene ser Guds under, og hans skjulte gave god».

Her kan du lese mer om