Kommentar

Det er sexlivet vårt de har vært ute etter

I 2018 kalles abortmotstandere igjen for mørkemenn. Det er ikke så rart. De har vært det. Helt til nylig.

En av frustrasjonene i KrF for tiden, er ifølge Vårt Land at det ikke «går an å diskutere abortloven».

Og debatten blir fort brennhet. En årsak er en ikke særlig fjern fortid da KrF - og egentlig de fleste andre parti - var mest opptatt av å legge bånd på folks seksualliv.

MOT ABORT: Bibelen til abort-motstander og Ludvig Nessa (1992) med en dukke formet som et foster. Sammen med Børre Knudsen ble han Norges mest kjente abortkriger. Foto: Brun, Agnete

les også

NIPT-testen er kommet til norske sykehus

I den store abortdebatten i Stortinget i 1996 ville politikere fra KrF og Høyre forby abort. De sa at «ekteskapet er den beste og mest stabile ramme for seksuelt samliv». Senterpartiet var imot gratis utdeling av p-piller, på grunn av de grusomme bivirkningene.

De målbar nok ganske populære syn. For omtrent samtidig herjet Carl I. Hagen med alenemødrene. Han ville kutte i deres støtte, men det gjaldt ikke enker. Han var bare ute etter unge kvinner som hadde barn med flere menn som «ved uansvarlig oppførsel har seg selv å takke for sin situasjon».

Slikt går ikke an å si lenger. Samfunnet blir stadig mer liberalt.

1995: Abort-motstandere demonstrerte i Oslo i anledning 20-årsdagen for abortloven. Børre Knudsen foran og Ludvig Nessa bak. Foto: Eeg, Jon

les også

Klart for det norske tvangsekteskapet

Dagens argument mot abortloven, «sorteringssamfunnet», sto ikke sentralt under abortstriden på 1970-tallet. Problemet for kvinner den gang var å få abort når man antok fosteret var friskt. Ikke når det var sykt.

Og det er egentlig dette abortkampen alltid har stått om.

Kristne og konservative kjempet imot abort på «sosiale indikasjoner», altså å innvilge abort når fosteret ikke var sykt.

I en annen tid var sorteringsamfunnet ønskelig. I 1934 gikk et samlet Bispemøte imot abort av sosiale grunner. Men de godtok abort av medisinske, etniske og rasehygieniske årsaker (s 37).

Dette gjenspeilet seg også i lovverket. I abortloven (av 1960) var abort av sosiale grunner forbudt. Dreide det seg om «arvehygieniske årsaker», som sinnsykdom hos kvinnen, voldtekt og medisinske grunner, var det greit.

Straffelovrådet listet i forbindelse med utarbeidelse av loven i 1960 følgende medisinske grunner: «Åndssvakhet, døvstumhet, vanførhet, blindhet el.», og oppga også «misdannet barn» og «legemlig eller sjelelig mangelfullt utviklet».

NEI TIL ABORT: Motstanderne av selvbestemt abort demonstrerte utenfor Stortinget i 1975. På plakaten står det «610 000 sa nei», og henviser til en underskriftskampanje. Foto: Knai, Vidar

les også

KrF-politiker: – Mange kvier seg for å ta debatten om abort

På 60-tallet, da legene bestemte om kvinnene skulle få abort, var praksisen svært ulik. Om legen ikke ønsket å søke abort på vegne av kvinnen, var hun sjanseløs. Det var de yngste, folk fra utkantstrøk og de minst ressursterke som oftest fikk avslag. Innvilgelsesprosenten varierte fra 30 til 90 prosent rundt om i Norge. De som ble sett på som uansvarlige ble hardest rammet.

Da regjeringen Bratteli la frem sitt forslag til selvbestemt abort i 1974, så man slike syn godt i leserbrevspaltene, hvor det var snakk om brudd på «De ti bud» og «horeliv.» (s.58)

ÅRET 1958: 1. mai-toget på Karl Johan i Oslo med parole for lovlig abort. Foto: Stage, Jan

les også

Ellen Arnstad ut mot Erna: – Dere må ikke røre abortloven!

En titt på det mer offisielle materialet motstanderne av fri abort har etterlatt seg, viser at vi hadde å gjøre med en selvsikker gruppe som ikke fornektet seg.

Sekretæren for Folkeaksjonen mot selvbestemt abort, senere Sp-dronning Anne Enger Lahnstein, var en av dem som skrev agiterende innlegg hvor hun argumenterte for monogamiet og det livslange ekteskapet.

Kåre Kristiansen i KrF argumenterte, i likhet med Lahnstein, mot abort fra et likestillingsperspektiv. Han mente kvinnene burde beskyttes fra «mannssamfunnet» som presset dem til å ta abort.

JA TIL FRI ABORT: Abortdemonstrasjon i stortinget 25. april 1975. De tapte saken da et medlem i SV stemte imot fri abort. Først i 1979 vant de frem. Foto: Iversen, Arne

les også

KrF inn i regjeringsforhandlinger: – Jeg registrerer at vi ikke har fått endelige garantier

Selv om fri abort ble vedtatt, fortsatte motstanden, som nådde komikkens skjær med utgivelser som «Verknader på norsk abortpolitikk av EØS og EF», som argumenterte mot abortpillen, men egentlig EF.

Helen Bjørnøy (SV) ville i 1991 forby prøverør som hun mente representerte et «brudd på enheten kjærlighet/ekteskap og forplantning.»

I alt snakket om ekteskapet «glemte» man at mange abortsøkende kvinner var godt gift. Som de også er nå, hvor flere gifte enn tenåringer søker abort. I dag er da også slike moralske argumenter utdatert. Og gratis prevensjon, som KrF var imot for bare noen år tilbake, er blitt en av deres kjernesaker.

Men fortsatt kan man i leserinnleggene spore mistro. Abortsøkende kvinner karikeres som kyniske karrierister som ikke bryr seg om babyer og familieliv, folk som aborterer foster i uke 21 bare fordi de har leppe- ganespalte.

Det er det ingen som gjør. Tvert om handler mange senaborter, som er det vi diskuterer om dagen, om sterkt ønskede barn som viser seg å ha alvorlig sykdom.

DE TRE K-ENE: Kristin Clemet, Kristin Halvorsen og Kristin Aase ga ut en debattbok om abort og sorteringssamfunnet i 1996. Det ga ny giv til abortkampen. Foto: Poppe, Cornelius

les også

Ny undersøking: Knusande dom over Ernas abortflørt

Motstanden mot abort ville ha ebbet ut, var det ikke for at abortkampen ble reddet i siste liten av en bredere skepsis mot ny teknologi som ultralyd og fosterdiagnostikk.

Og der fikk abortmotstanderne et godt argument. For nå kan man sortere mye mer.

Samtidig henger noe av det gamle tankegodset igjen. Det er derfor vi kan nikke gjenkjennende til det spydige brevet overlege Borchgrevink skrev til abortforkjemper Katti Anker Møller i 1915.

– Jeg tillater meg derfor, frue, å gi Dem et råd. La deres virkelyst komme et for samfund og individ uvurderlig klenodium som kvinnelig renhet til gode heller end støtte til kjønnslige friheter legalisert ved fosterfordrivelse. Det er av min stand flere enn jeg for hvem kvinneeminsipasjonens lumre interesse for kvinnelig usedelighet har vært en forargelse.

For det er alltid kvinnene, selvsagt, som er «usedelige».

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder