VERDENS BESTE: Ada Hegerberg (23) ble denne uken kåret til verdens beste fotballspiller. Foto: FRANCK FIFE / AFP

Debatt

Er det typisk norsk å støte fra seg enere som ikke tilpasser seg fellesskapet?

Nå i desember ble Ada Hegerberg kåret til verdens beste fotballspiller da Ballon d’Or (Gullballen) for første gang også ble delt ut på kvinnesiden. I Norge var hun ikke god nok for «Årets lag». Skyldes det at hun ikke oppfører seg slik fellesskapet mener hun bør gjøre?

Publisert:

TAGE PETTERSEN, Høyres idrettspolitiske talsperson.

I fjor valgte Hegerberg å si nei til videre spill på det norske kvinnelandslaget. Hun syntes takhøyden på landslaget var for lav. Hennes situasjon gir assosiasjoner til Petter Northug og Henrik Kristoffersen.

Begge er verdensenere som har opplevd enorm internasjonal suksess, samtidig som deres respektive nasjonale idrettsforbund i perioder ikke har ønsket å samarbeide med dem. Kan årsaken være at forbundene mener at de ikke oppfører seg kollektivt nok? 

Ada Hegerberg kåres altså til verdens beste fotballspiller. Hyllestene strømmer på. «Hun er en fantastisk målmaskin, en målsnik». «Hun viser kvalitet og klasse». «Magnifique! Magnifique! Jeg tror dette var den første i en lang rekke Gullballer for Ada.» Ordene kommer fra Mbappé, Modric og Ginola. 

les også

Ada Hegerberg ble historisk – tidenes første kvinnelige Ballon d’Or-vinner

For oss som har fulgt halvveis med, kommer ikke dette som noen overraskelse. Hegerberg har vært et enormt talent i mange år, en stjerne. Første internasjonale utmerkelse kom i 2016 da hun ble kåret til Europas beste spiller. Hun spiller fotball på et så høyt nivå med en intuitiv forståelse av idretten. Ikke ulikt vår nok-en-gang nybakte verdensmester i sjakk, Magnus Carlsen. Denne egenskapen gjør ham uslåelig i sluttspillet når tiden er knapp og det ikke lenger er mulig å regne på alle alternative trekk før neste brikke må flyttes. 

Zlatan Ibrahimovic forteller om den samme intuisjonen.

Denne egenskapen er avgjørende når ballen kommer innenfor 16-meteren, man er omgitt av motstanderens spillere og man har et tiendels sekund til å finne ut hvordan ballen skal håndteres. 

Henrik Carlsen forsøker i sitt innlegg til NRK Ytring 6. november, «Slik ble Magnus verdens beste», å si noe generelt med utgangspunkt i enkelttilfellet Magnus Carlsen.

Faren til verdenseneren i sjakk forklarer hva han tror må til for å bli skikkelig god til noe, «det være seg innen sport, vitenskap, eller i det tradisjonsrike brettspillet sjakk». Han skriver om interessen, viljen og muligheten til mye og intens selvdrevet fordypning over lang tid. Han mener det er avgjørende å tørre å være ukonvensjonell, og å gå sine egne veier. 

les også

Det smålige sviket

Felles for Hegerberg, Northug og Kristoffersen er at de har brukt store deler av sitt liv på «intens selvdrevet fordypning over lang tid». De har valgt andre løsninger enn flertallet, og de har oppnådd historiske resultater i sine respektive grener – som ingen andre samtidige i Norge har vært i nærheten av å oppnå. 

Mange mener at deres ukonvensjonelle valg av løsninger, og det faktum at de ønsker å gjøre enkelte ting på sin egen måte, er til hinder for fellesskapet. De hevder at det ikke er plass for individualister i et lag fordi de ødelegger for laget. Men blir et lag virkelig bedre av at utøverne presses inn i én og samme felles løsning? I det som er blitt fotball-Norges lederklassiker «Godfoten», skriver Nils Arne Eggen om komplementære ferdigheter, og at individene og kollektivet er gjensidig avhengig av hverandre.

les også

Slik feiret Hegerberg i natt: – En helvetes skål

Individuell tilpasning setter ikke en stopper for en velfungerende kollektivmodell. Det er med på å heve den og gjøre den bedre. Individet må tilpasse seg kollektivet, men kollektivet må også tilpasse seg individet. I denne sammenheng må også Cecilie Leganger nevnes. Hun er av mange regnet som verdens beste kvinnelige håndballkeeper gjennom tidene. I sin bok «I mål med mening», som kom ut i høst, forteller også hun om at grunnen til at hun ikke kom tilbake til landslaget var manglende forståelse for hennes individuelle behov for å holde det ekstremt høye nivået hun ønsket. 

Ett av Høyres viktigste prinsipper er at det må være rom for enkeltmennesket i felleskapet. Det må også gjelde enerne, både innen idrett og på andre felt. Dersom vi bare tillater ordinær tenkning, oppførsel og løsninger, forsvinner enerne. Da gir vi som nasjon fra oss muligheten til å nå nivåer utover det middelmådige. Ingen sørger da for å dytte oss oppover og fremover. Verken på idrettsarenaene eller utenfor. Gir vi derimot talentene mulighet til å være seg selv og velge andre løsninger enn flertallet, styrker vi fellesskapet. 

les også

Brækhus om Hegerberg-episoden: – Noe vi må takle hver dag

Dette har blant annet Olympique lyonnais forstått. Fotballklubben stod klar med åpne armer da Ada Hegerberg kom dit 2014. Siden har klubben vunnet den franske toppserien hvert år, Mesterligaen tre ganger og «The Treble» to ganger. 

Den samme tankegangen må vi tørre å ha når vi ser jenter og gutter som ikke passer helt inn i det vanlige norske skoleløpet. Vi skal fortsatt ta god vare på de som sliter og de middels gode, men vi må også stå klare og heie frem enerne.

De skal få slippe å høre at de ikke må tro de er noe, eller mer alvorlig form for mobbing fordi de er annerledes. Disse må få gå foran og sørge for fornyelse og innovasjon. Uten dette vil Norge ikke kunne fortsette å være det trygge og velferdsbaserte landet vi er så glade i. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder